Godt nyttår!

Vil ønske alle (tålmodige) lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år.
Jeg har som vanlig ingen nyttårsforsett, men jeg kan jo prøve bli litt flinkere med oppdateringene på denne siden.

Den siste måneden i 2005 har jeg vært i Roma med kjæresten min, slappet maksimalt av hjemme hos foreldrene mine, hvor jeg blant annet har bladd i gamle fotoalbum. Dessverre har ikke den eldre generasjon funnet det for godt å innstallere Photoshop enda, men det får det bli ei råd med neste gang minstebarnet er hjemme.

Her er et bilde fra nyttårsaften i 1986, et par uker før min 5. fødselsdag. Jeg i tidsriktige Cherrox (som vi ikke ser), broren min i boblejakke og tv-briller (som jeg likte kalle alle firkantede briller på den tiden).

Igjen: Godt nyttår, måtte 2006 bli et heidundrende bra år med kort frekvens mellom høydepunktene!

Gratulerer med dagen!

I dag er kjæresten min 26 år. Han er verdens beste kjæreste, og befinner seg for tiden på interrail. Er det rart jeg gleder meg til å treffe ham i Roma om en drøy uke?

Gratulerer med dagen, Håvard!

Kokosmakronens forbannelse

I år skal jeg ikke ta en eneste bit av mors gode kokosmakroner som er en av de 10-12 sortene hun baker hver jul (det er noen som har det).

Forhistorien er denne:

Det er lørdag. Åse Toril skraper tredje luke i kalenderen, og konstaterer at det er 21 dager til julaften, 14 dager til hun ser sin kjære i Roma, 12 dager til eksamen hun ikke har begynt å lese på, og 2 dager til hun skal ha den første av fem sendinger med husradio.

Husradioen er en øvingsradio som er laget av de som tar noen studiepoeng i radioteknikk, som den unge avisdamen i øyeblikket gjør. Siden Åses gruppe består av folk som *egentlig* vil bli fjernsynsreportere eller avisskribenter, tar de ikke sendingene så *veldig* tungt. Derfor består Åse ilddåp som radioreporter i en reportasje i serien kalt "Åse Toril gir deg julebaksten".

- Ypperlig anledning til å bake noe enkelt og godt og få gjort hele opptaket i sitt lune hjem, tenker husmorspiren. Lørdag kveld klokka 23.25 gyver hun løs på kokosmasse og eggehviter, for å bevise at hennes makroner vitterlig er både billigere og bedre enn de 30 makronene du betaler 59,50 for på Spar. Baksten går sin gang, det gjør også natta. Neste formiddag sitter Åse Toril i studio. Her bruker hun fem timer på å korte ned 12 minutters råteip til 2,20 minutters reportasje med innlagt "fjernsynskjøkken-musikk". Og to timer til å lære seg mixebordet. Men det er en annen sak. Hun sier mindre pene ord når hun er ferdig, drittlei av å høre seg selv si oppgi de tre ingrediensene som trengs for å lage disse makronene.

I alle fall. Hun kommer hjem, Åse. Lager seg suppe, setter seg ned for å begynne å repetere 1 års pensum i medievitenskap som visstnok må til for å kunne forsvare en semesteroppgave om en drøy uke. Hun sier igjen stygge ord for seg selv, og sverger på at hun skal begynne tidligere en annen gang. Så tasser hun ut til kjøkkenet for å spise trøstemat. Hun har ikke trøstemat. Det eneste som ligner, er ja. Det har du vel gjettet allerede: Kokosmakroner.

Et jafs av en makron som er sprø og seig på en gang. Faktisk akkurat passe seig til at den greier rive med seg en halv tann. Ja: du leste riktig: En halv jeksel i Åses lille (noen ville si store) kjeft, er ødelagt. Finito. Kaputt. Ikke en gang snakk om fylling. Her må det nok ny krone til.

Har hun TID til det når tid er noe hun ikke har? Har hun RÅD til det etter å akkurat ha booket hotell til Roma om fjorten dager og vært på monstershopping på Moa?
Heldigvis har hun snille foreldre.

Men gud forby kokosmakronene.

Et par ord til motivasjon

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke

Eit rop om hjelp?

For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.

For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.




"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.

Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?

Tiddelibom.....

Det snør ute. Jeg var ute på verandaen min i stad, penthouseutsikten. Jeg stirret opp i himmelen, og snøfnuggene kom mot meg, mot meg, mot meg. Som om de aldri fikk treffe bakken. Jeg frøs og gikk inn igjen. Mens jeg hadde vært ute, hadde fnuggene hopet seg opp og laget en hvit stripe som så ut som myk bomull nederst på vinduene mine. Det er akkurat som om det blir lunere her inne. Nå er den en håndlengde bortenfor her jeg sitter. Så nær den kan komme uten at den smelter. Fint i grunnen, å sitte sånn inne med en kopp kakao og la tankene fly i takt med snøfnuggene.

Men nå må jeg tilbake til semesteroppgaven.
......og huttemegtu

Ønskes kjøpt

Tidsmaskin ønskes kjøpt snarest. Bør gå tilbake til 1989 og tidligere, gjerne 1986. Har ikke penger, men betaler gjerne i boller.

I 1986 skal jeg besøke bestemor, leke med dukkene mine, bite Den Rosa Panteren i beinet, ligge på fanget til Bainnse, kanskje tegne en tegning, bygge slott og veier i sandkassa, agere Gro Harlem Brundland og Kåre Willoch-debatt på tv, spise hvit Bugg, leke "boksen går", ringe på døra og springe vekk, se Portvæin 2, alltid få slikke sjokoladekremen i bollen når mor baker, sykle trehjuls-sykkel, tro på julenissen.

Rett og slett ha ingen bekymringer i verden.

Reisefølge søkes.

Midt i plan(e)ten

Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.

Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.




Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.

Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.




Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!

OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)

Lørdagskos

I dag er det lørdag igjen. Cirka en gang i uka pleier det jo å være det. Jeg har et skiftende forhold til lørdager.

Da jeg var riktig liten, var lørdag identisk med Kick Lakrisstang og lørdagsbarne-tv. På lørdager kunne jeg velge nesten hvilket godteri som helst nede på butikkene (da jeg var liten, var nemlig ikke den andre butikken i Todalen lagt ned enda). Jeg husker jeg stod med store øyne og så på barna som kjøpte røde store poser med "Barne-tv godt", men jeg skjønte dem ikke. Jeg hadde jo fått min lille gullbarre, som jeg ikke hadde villet bytte bort for alt i verden.


Taco og Solo og Allô Allô
Så ble jeg litt eldre. Kanskje rundt ti-tolv. Da var det stas å være på overnattingsbesøk hos venninner. Jeg fikk mine første erfaringer på kjøkkenet, vi lagde pizza og taco og snakket lenge i mørket etter at lyset var slått av. Eller hadde "lørdagskos" med Solo og hjemmelagd pizza med familien. Så Allô Allô og KLM der Trond Kirkvaag og Lystad og Mjøen var Kristen Gislefoss og Vidar Theisen. Og den gangen var det bare statskanal, så da vi kom på skolen mandagen, hadde alle felles referanser. Alle gikk rundt og lekte Krisen og Vidar med rare stemmer.



Kuldekos
Så ble jeg enda litt eldre, nesten voksen, trodde jeg. Jeg begynte å jobbe på den butikken som enda ikke var nedlagt. Da var jeg 16. Omtrent på den tida syntes jeg ikke det lenger var så stas å involvere foreldrene i lørdagskosen. Jeg fikk en litt misoppfattet forståelse av lørdagskos, fordi jeg trodde den bestod i å fryse føttene av seg utenfor en bensinstasjon mens ryggsekken min absolutt ikke var fylt med lørdagskospizza og jeg stod der med venninnene og så på de som var så voksne at de kunne få ha utestedet sitt inne.

Og så ble butikken lagt ned, og jeg begynte å jobbe omtrent hver lørdag på den andre butikken. Da jeg kom hjem i fire-fem tida var det en eneste stor organisering for enten å få skyss inn til sentrum der jeg nå var gammel nok til å dra på utestedene, eller kjøre mase seg til bilen for å besøke venner.

Reprise
Nå er lørdagene litt av alt. Jeg kan ta meg en tur på et av de maaange utestedene i Volda og drikke mer alkohol enn jeg burde. Jeg sitter på kafé og kan lese aviser i mange timer. Eller jeg invitere noen hjem på taco og mimre om det gode gamle 90-tallet. Men jeg kan også sitte med kjæresten min og spise hjemmelaget pizza mens vi ser KLM i reprise statskanalen.



Og i dag er ringen sluttet. Jeg er hjemme på besøk og vi skal ha pizzaen som alltid blir mye bedre når mor lager den enn jeg gjør det. Og så har jeg kjøpt en Kick lakrisstang. Den er fremdeles svart gull for meg.

Og så ble det fire

Eller ni eller ti. Noen ganger trenger man ikke bruke tall. Eller ord. Men om jeg skal si noen, må det bli disse to: Tusen takk.

Dagen derpå

Jeg har en oransj bok jeg kjøpte på loppemarked i høst. Jeg burde ha lest i den i går. Jeg bør faktisk lese den hver gang jeg er som i går.


Den er utgitt av Statens Edruskapsdirektorat en gang på 1960-tallet.

Inni boka er det et hefte. Det ser slik ut:


Jeg har ofte problem på flaske. Eller med flaske. Men nå kan denne mannen hjelpe meg og mange andre i min situasjon:



For meg begynte det også slik:


Man kalte det feststemning. Jeg vet ikke helt hvilket stadium hjernen min var på, men det føltes ut som ca stadium 4 (klikk på bildet for å se større versjon).


Som student med ferskt studielån på konto, kan man fort rase nedover trappetrinnene:


Boka sier at det finnes alternative løsninger.


Jeg holder en knapp på druesaft fra Tyskland. Da tror jeg også jeg skal være i stand til å mestre fremtidens teknologikrav:


Neste gang jeg er ute og inntar såkalte rusdrikker, skal jeg tenke på overlege Müllers råd:


De gamle er eldst, sier boka:


Skål for den.

Mitt liv som tenåring

Eg likar å lage lister. Her om dagen kom eg til å tenkje på at det er ti år sidan eg vart tenåring.

Det er litt rart å vere så gamal at eg synest ti år ikkje er lenge sidan lenger. Da eg var yngre, var ti år ufatteleg lenge. Samtidig er eg enda så ung at eg var radikalt annleis for ti år sidan. Her i Volda har eg dessverre ikkje noko bilde av meg sjølv som trettenåring. Men eg såg ut omtrent som no, berre mykje yngre.

Da eg var 13 år:

- fekk eg mitt første kyss
- min første kjærast
- og mi første kjærleikssorg
- skreiv eg mange dikt som stort sett handla om dei tre første punkta
- innsåg eg at storebror min ikkje berre var ein krangleven, men også ein person eg kunne snakke med. det fann eg ut fordi han var i militæret og plutseleg ikkje heime lenger.
- gjekk eg i klasse med fire gutar. berre desse fire. det var litt stressande fordi dei såg på meg som jentelus, og eg såg på dei som barn. men mest var det hyggeleg og lærerikt, sidan det var siste året eg gjekk i ein slik liten klasse
- gjekk i sko med tre tommars traktorskohælar som eg tykte var frykteleg kule fordi eg vart like høg som dei andre gutane i klassen.
- elles gjekk eg i miniskjørt og knestrømper. det var siste skrik på skoledisko.
- tok eg opp ”The Conelles: 74- 75” og Fools Gardens’ Lemon Tree på opptakskassett frå radioprogrammet ”Albin”.
- likte eg å skrive stil. til dømes om framtidsplanane mine.
- sat eg oppe til 03.00 om natta for 100 kroner, gjerne mange gongar i månaden. å vere barnevakt var stort sett den jobben ein kunne tene pengar på som 13-åring i todalen.
- brukte eg uhorveleg mykje tid på skuledagboka mi. gjerne heile kveldar der eg fylte ut sidene for ”månedens oppsummering”. i oktober 1995 var ”forrest gump” månadens film. eg trur eg hadde skuledagboka ”oh boy”. eg synest det var litt kult, for før det hadde eg hatt ”mine dyrevenner”, ”pusur” og ”midt i smørøyet”, i den rekkjefølgja.
- spelte eg handball. og var framleis så naiv at eg trudde eg kunne bli god.
- trudde eg nok 23 år var ein vaksen alder.

Når eg er 23:
- ser eg at eg eigentleg ikkje er så mykje meir vaksen enn eg var som 13-åring. eg kjøper framleis sko fordi eg trur dei er kule, men dei verkar sikkert veldig stygge og tåpelege om ti år. eg ser nok framleis på jamaldrande gutar som barn av og til. eg synest det er moro å skrive stil no òg, forskjellen er berre at eg kallar dei noveller. eg skriv framleis dikt også. å laste ned songar frå nettet og brenne dei ut på cd er omtrent som å ta opp på kassett. eg jobbar framleis for luseløn. eg sportar på tredjemølla. men trur ikkje lenger at eg kan bli god til det. Og til sist: bloggen min er eigentleg berre ei forlenging av skuledagboka.

Virkelige hallusinasjoner

Hver eneste vene i hele kloppen dirrer, det kjennes ut som om noen fosskoker blodet ditt så det bobler over. Du skjelver i et kuldegys før du kaldsvetter like etter. Hvilepuls er noe du ikke kjenner til, det føles ut som om du løper tretusenmeteren atten ganger på rad selv om du sitter helt i ro. Der ser du deg selv utenfra i fugleperspektiv. Du registrerer det som skjer rundt deg, men snakker uten å egentlig være til stede. På et minutt veksler du mellom å være superslapp og hyperaktiv. Og når du ser flere små menn med måne støvsuge redaksjonsgulvet for vann lurer på om du egentlig er på rett planet.
Akkurat slik kjennes det ut å ha vært våken 27 timer sammenhengende.

Selvpåtvunget tvang

Egentlig orker jeg ikke skrive et blogginnlegg nå. Det har jeg ikke orket på ganske så lenge. Det blir med ideer jeg kroter ned i ei notatblokk, som blir lenger og lenger, mens bloggen er akkurat like lang som den var for to uker siden.

Jeg lovet meg selv at i helga, i helga skulle det bli blogg, ja. Men i motsetning til andre, har jeg ikke blogget på hotellferie. Jeg hadde en fin ferie. Jeg kunne skrevet om den, men noen ting huskes best om de bare lagres i hodet, og ikke i bokstaver. Jeg kunne skrevet om at jeg føler meg syk nå, også. At det piper i ører, og halsen er sandpapir og om ti timer begynner en ny arbeidsuke.

Men jeg lar det bli med det. I stedet ser jeg nå bokstavene på tastaturet sortere seg sammen til noen setninger om selvpålagt tvang. For hvem er det egentlig som sier at jeg må oppdatere bloggen min hyppig? (Bortsett fra at det er en stor del av poenget med blogg). Og hvem er det egentlig som tvinger meg til å gå på skolen og NA-jobbing i morra selv om hodet mitt kjennes som en bomullsdott og jeg bokstavlig talt hakker tenner i 28 varmegrader på rommet mitt? Hvem sier at kjøkkkenet mitt, som nå er blitt et lunt hjem for grå hybelkaniner som vokser i en rasende fart, må vaskes før en ny uke tar til? Og hvem (bortsett fra sikkert mange avislesere) sier at jeg må bli flinkere til å bruke komma og punktum i setningene mine før de blir alt for lange? Hvem er det egentlig (bortsett fra Lånekassen og arbeidsmarkedet) som gjør at jeg føler meg tvunget til å begynne å jobbe neste år? Når jeg egentlig vil studere enda noen år til og ta opp enda mer lån?

Til åttende og sist koker svaret ned til at det er meg selv. Det er lett å klandre alle andre i verden enn seg selv når man føler dårlig samvittighet for noe. Så nå skal jeg få det ut på verdensveven: Jeg, og sikkert en del andre også, må bli flinkere til å innse at ikke alt er like viktig. Noen ting, som husvask og blogginnlegg, kan man faktisk bare drite i. Helt til man føler ma har lyst til å gjøre noe med det. Og så handler det litt om å senke terskelen. Et kostet kjøkken er dårligere enn grønnsåpeskuret kjøkken, men så mye bedre enn et ufeid kjøkken. Og et dårlig og ustrukturert blogginnlegg er tross alt bedre enn intet blogginnlegg.

En liten pike i høye sko

Jeg har en mobil som nesten ikke funker, og sikkert over 30 par sko. Da regner jeg med alle skjønner at jeg kjøper et par nye sko.

I går kikket jeg på tilbudsmobiler Elkjøp på Moa hadde kastet fra seg, og jeg kunne gjøre et varp om jeg ville. Der sto jeg og kunne velge og vrake i mobiler uten bindingstid, en liten tusning og jeg kunne sagt farvel treig joystick og ødelagt a-knapp på min gamle (i mobilverdenen) Sony Ericson.

Isteden trålet jeg alle butikker etter brune støvletter. Foruten å sitte to timer på kafé og drikke kaffe og glane på folk, var det liksom formålet med Ålesundturen. Jeg tror jeg var innom ni skobutikker. Klokka fire hadde jeg ikke bestemt meg. Og da stengte alle forretningene som ikke var lokalisert på kjøpesenteret. Klokka kvart på fem begynte jeg å bli desperat. Klokka kvart over fem falt jeg for dem. Snart faller jeg vel også MED dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de er superpraktiske og sikkert varer mange sesonger. Og jeg HADDE faren min sin stemme i hodet da jeg dro bankkortet og ble 1300 kroner fattigere. ”Heill dæm på vinterføre sa her, da? Føten kainn ikkje bli for bortskjemt med komfort”. Kilehælen går sikkert av moten etter en sesong, de to lærduskene kommer trolig til å falle av etter tre uker, og jeg kommer garantert til å tryne på den smale sålen. Men gud bedre så stilige de er. Lykken kostet meg en ny mobil. Men så har jeg trolig også de kuleste støvlettene i Volda.

Största muliga tyssssnad....

Mandag. Kommer pesende og sliten inn på rommet etter å ha vært hjemmefra i fjorten timer. Tråkker gående av meg skoene på vei inn. Slenger veska i sofaen og styrter bort til stereoannlegget. To sekunder seinere er Goldfrapp på vei ut i rommet og inn i øregangene mine.

Legger meg ned på sofaen, men finner ikke rytmen til ”Utopia”. Øyet finner ikke feste på veggen, og pusten slår seg ikke ro. Og så innser jeg det. Etter tolv timer med tørrprating, jobbsnakking, seriøse samtaler, fire nyhetssendinger på radio, tre timer mp3 i headsetet og en time i telefonen med ei venninne, er lyden det første jeg skrur på når jeg kommer hjem.

Om morgenen famler jeg etter fjernkontrollen til stereoanlegget i samme bevegelse som jeg skrur av vekkerklokka. Jeg våkner til nyheter, hører musikk mens jeg står på badet, har lyder rundt meg på jobb. Lydene er der hele døgnet. Og mange av dem har jeg faktisk valgt å ha der selv.

Så nå har jeg skrudd av verden. I øyeblikket hører jeg på lyden av ingenting. Lyden av ingenting er kjøleskapet som durer, regnet mot ruta og en og annen dør som går igjen. Kjedelige lyder kanskje, men gode. Og beroligende. Faktisk mer beroligende enn Goldfrapp.

Jeg tror jeg må være flinkere til å skru av verden litt oftere. Og med det første kjøper jeg et sett oransje ørepropper.

Framtidsdrømmer

Når formes vi som mennesker, egentlig?



Jeg har alltid likt å tro at det skjer hele veien. Vi endrer oss hele tiden, ved å være sammen med andre mennesker, høre deres meninger, og så forme våre egne. På samme måte opplever vi ting og hendelser som stadig bidrar til at vi forandrer oss.

Etter hvert er dette synet imidlertid blitt moderert. Om ikke mye, så i alle fall litt. Jeg tror vi i ganske stor grad er et resultat av hvordan vi hadde det, - og hvem vi var, - som barn. Det gjør meg litt skremt, men samtidig tilfreds, siden jeg hadde en god og trygg barndom. Nå må jeg presisere at jeg ikke tror at alle og alt vi gjør kan begrunnes i oppveksten, men jeg tror den har mer å si enn vi først tror.

Ta for eksempel stortingsvalget. Da jeg stemte første gang ved stortingsvalget i 2001, stemte jeg akkurat det samme som foreldrene og broren min. Ikke en gang foreldrene mine har visst hva den andre hadde stemt på i løpet av de 30 årene de hadde vært gift. Heller ikke hadde verken broren min eller jeg snakket om det til hverandre eller foreldrene. Men så ble det nå engang avslørt, og alle hadde stemt likt.

Jeg har alltid hatt mange planer, og de ble tidlig formet. Jeg har selvfølgelig vært åpen for å endre dem underveis. I sommer fant jeg en skolestil jeg skrev for temmelig nøyaktig ti år siden, i oktober 1995. Den gang var jeg 13 år og gikk i 7.klasse. Morsomt å lese den nå, men også skremmende å se hvor mange av planene som faktisk er realisert og fremdeles uforandret.

Ønsker og planar eg har for framtida



Når eg blir så gamal at eg skal byrja på vidaregåande skule, skal eg gå på allmennfagleg linje. Eg vil ikkje sikta ut kva yrkesretning eg skal ta som 16-åring, og med allmenn får du fleire vegar å velje. Etter vidaregående er eg vel passeleg skulelei, så då skal eg gå på folkehøgskule eit år. Då skal eg ta medielinja eller dramalinja.
Status: Allmennfaglig linje, artium våren 2001. Journalistlinja på folkehøyskole på Ringsaker, ferdig våren 2002.

Eg vil bli journalist, så ein eller annan medieskule blir vel aktuelt. Eg veit det er vanskeleg å komma inn på slike skular, men eg skal klara det! Kva slag journalist eg skal bli, veit eg ikkje enno, men ei framtid som journalist i Driva er eg ikkje særleg lysten på.
Status: Realisert august 2004.



Ein gong har eg veldig lyst til Afrika (Ikkje der det er krig, naud, fattigdom, svolt og rasehat). Helst til Zimbabwe. Tanta mi har vore der for ein del år sidan, og det høyrdest fristande ut. Eg vil til Afrika fordi dei har ein fin natur og det ikkje er overfyllt av turistar der. Eg vil sjå Victoriafalla, fjella og ørkenen. Og så har dei sikkert fine badestrender der. Kunne godt tenkt meg til Egypt også, men eg er redd for fundamentalistar.
Status: Forferdelig veslevoksent skrevet, men jo: Afrikatur, gjerne med humanitært arbeid eller studier, eller frilansing, er fremdeles på topp 3 på ønskelisten. Blir realisert innen fem år.

Bryllupsreisa skal gå dit, for Paris er noko eg må få med meg i løpet av livet!
Status: Realisert januar-juli 2004. Bodde i Paris. Bryllusreise? Tja, det er alt for tidlig å si enda.

Noko meir har eg ikkje lyst til å vera med på , for eg trivst like godt med ei bok i handa, og med musikk frå radioen. Lesa vil eg gjera mykje, for eg vil læra! Dessutan er det fin underhaldning. Så lenge eg er i stand til å lesa skal eg gjera det også!
Status: Joda, lesing er fremdeles en stor fritidssyssel ti år etter dette ble skrevet.

Så er tida komen til å busetta oss. Eg vil slå meg til ro i ein passeleg stor by. Ingen storby, men stor nok til at eg har mange ting å velja mellom.
Status: Gjelder fremdeles, men jeg må nok bo i en litt større by noen år først.

Eg skal ha 2 eller 3 born, og på fritida skal eg driva med amatørteater.
Status: Blir realisert innen en 10-15 årsperiode? Samme drømmer enda.

For kvart år som går, skiftar eg ut og set inn nye planar for framtida.
Status: Hehe, tilsynelatende ikke ;)

Og så er spørsmålet: Hvilke planer hadde dere, kjære (og få?) lesere av denne bloggen? Tror dere at personligheten blir formet tidlig, eller bare underveis?

Cinema Paradiso

I en bygd med 400 innbyggere og 30 elever fordelt på sju klasser, tok man det det man lagde selv. Eller ble tilbudt.

Køen var derfor lang nedover trappa i Ungdomshuset da Bygdekinoen kom til små og store todalinger. Ungdomshuset fungerte ellers også som bygdefestlokale, barnehage fram til jeg fylte åtte, arena for julemesser og konfirmasjoner. Men en til to kvelder i måneden var det bygdekino. Så der stod vi da, i trappa og knuget på våre fire tikroninger i handa, mens vi beundret eller fordømte hverandres valg av godteri og popcorn og ventet på å få komme inn for å se Flåklypa, Frida-filmene eller Olsenbanden. Så ble dørene åpnet opp, og vi rushet inn i Ungdomshussalen for å finne de beste plassene helt foran. Stolene var plassert på rekke og rad, og slett ikke som noen amfi-løsning. Dessuten var plaststolene harde å sitte på, så vi hadde gjerne med oss puter. De tøffeste snudde også stolen foran seg for å ha føttene på den (dette tok det selvfølgelig år før jeg turde prøve). Så var det bare å lene seg tilbake, smatte på badeball-kjærlighetene og la oss rive med av det store oppslåtte lerretet og den kraftige lyden, - helt til det ble pause og skifte av filmrull midtveis i filmen.

Jeg er helt sikker på at filmlerretet hadde krympet da jeg for første gang på flere år besøkte Bygdekinoen for et par uker siden. Det var fredag, vi stod i trappa og knuget på tre tjuekroninger og en femmer, vi hadde godteriet i veska og pute under armen. Men det var ingen kø. Vi var fire.

Det må finnes et visst besøktspotensiale, og vi må ha et lokale som egner seg for visning av film, slik at standarden på forestillingen blir tilfredsstillende for publikum, står det på hjemmesidene til Bygdekinoen.

Med THX-kino i Surnadal og hjemmekinoanlegg i hus og hytter, er ikke skifting av filmrull og sammenleggbart lerret lenger sjarmerende. Det er gammeldags. Bygdekinoen i Todalen går med tap, og noen har sagt til meg at dette er siste året vi har bygdekinoen i Todalen. Jeg synes det er trist, men skjønner at ingen vil drive med underskudd. Klart jeg får mer utbytte av filmen når jeg har topp lyd som omgir meg på alle kanter, og et lerret som strekker seg over hele veggen. Men om det gir meg en bedre filmopplevelse enn det knitrende bildet og filmrullskiftene i Todalen? Det er jeg sannelig ikke sikker på.

En idealistisk forbrukerslavinne

Jeg innrømmer det. Jeg er en idealistisk materialist, og tror man kan kjøpe en viss grad av lykke for penger.

Idealisten Åse Toril har en hviskende engel bak øret sitt. Derfor kildesorterer hun søppelet sitt nøye. Hun går ikke på akkord med seg selv når hun avgir sin stemme, og stemmer derfor heller idalistisk enn taktisk. Hun gir gamle klær til Fretex, og sender gjerne Røde Kors 500 kroner av sin slunkne studentkonto når pengene går til sultkatastrofen i Niger.

MEN:

Åse Toril har også en djevel på høyre skulder. Den gjør henne glad for å eie. Og kjøpe. Derfor bestiller hun sjelden cd’er for under 500 kroner når hun mailer Platekompaniet. Og derfor tilbringer hun første lønningsdag på Moa. Der bruker hun en uforsvarlig høy prosentandel av lønna si på klær. Der er hun også hos frisøren, som foruten å gi henne ny sveis, overtaler henne (frisørmennesket har trolig også en djevel på høyre skulder) til å kjøpe dyre frisørsjampoer og en fancy glattetang til håret. Den har kjeramiske fliser, og i tillegg til å svi av håret hennes, svir den også av resten av lønninga. Men når materialisten sitter på bussen tilbake til Volda, med bæreposer på alle kanter, føler hun seg lykkelig. På samme måte føler hun seg glad når hun går i bokhandelen.

I dag gikk Åse Toril, Djevelen og Engelen til Haugen Bok. Egentlig skulle hun bare høre om en bestilt bok var kommet, men hun sneiet sedvanlig forbi den engelske hylla på veien. Innimellom to sorte og store bokrygger sto den. Emily Brontë's Wuthering Heights.


- Ååå, så søt! Hvislet Djevelen henrykt og studerte bokpermen. Den ser ut som en liten gammeldags kokebok fra oldemoren din sin tid! Og så hendig! Får akkurat plass i håndveska di!
- Æsj, same old shit in new wrapping. Bortkasta penger, du kommer trolig ikke til å lese den før i juleferien. Og du kjøper ikke en bok på grunn av coveret. Lån den heller på biblioteket, mumlet Engelen indignert.
Men nå snakket Djevelen seg varm:
- Men se, den har jo eget bokmerke hengende fast! Et lite blått silkebånd! Så yndig!

Og dermed var både jeg og boka solgt.

Om gamle medmennesker og medmenneskelighet

Det er vanskelig å skrive noe velformulert om eldreomsorg.

For det første er det mange som har funnet ordene før deg. Les for eksempel min klassekamerat Kristians kommentar i Næravisa nr.1 i vår (Kommunesammenslåing på forsiden). For det andre er det en vedtatt sannhet at den eldste delen av befolkningen trenger et bedre tilbud enn de har i dag. Denne vedtatte sannheten blir stadig vekk gjennomdiskutert i media, tilsynelatende uten at det kommer noe vettugt og konkret ut av det.

En indignert Oddvar Stenstrøm stikker pekefingeren sin ut av fjernsynsskjermen og sier: - Vi spurte om DU mener de eldre bør få det bedre. Og hele 98 prosent av folket svarte ja. Hva sier du til det, John Alvheim? Og der kommer FrP-Alvheim med bulldoggkinnene. Han stirrer gravalvorlig inn i tv-ruta og messer ut at de eldre lever under uverdige forhold, og dette må vi gjøre noe med. FrP har planen klar og akter å bruke 50 milliarder av oljefondet dersom nettopp de 98 prosent av de som ringte inn til Holmgang vil gi sin stemme til FrP. Og det har de vel allerede gjort.

Men det var eldreomsorg jeg skulle skrive om.

Det er et stort og omfattende tema, og jeg må innrømme at for meg blir det lett et klisjéfylt begrep. Hvem er ikke enig i at de eldre bør ha det best mulig, liksom. Begrepet blir satt opp imot utdanning og barnehageplasser. Og taper. Det lar jeg ligge her.

Har bare lyst til å si noe om hva som er "best mulig". Det var nok ment godt, men omsorgsboligene i Surnadal er ikke alltid "best mulig". Som nevnt tidligere, jobbet jeg som hjemmehjelp i sommer. Det går tabloidmessig sagt ut på å vaske hus og drikke kaffe. Så lenge folk er friske nok i hodet og får ting fysisk tilrettelagt, er jeg tilhenger av at de som vil det får bo lengst mulig hjemme. Det får de også, for sykehjemmet har milelange ventelister. Så, for å korte ned litt på disse ventelistene, har kommunen en fiffig liten ting som kalles omsorgsboliger. Med forbehold om å ta feil, dreier det seg om at eldre mennesker betaler store deler av pensjonen slik at de sitter igjen med ingenting, mot at de får igjen (noen av dem) nedslitte leiligheter som ikke er pusset opp på sikkert 30 år, hjemmesykepleiere som rusher inn og ut tre ganger om dagen og hjemmehjelper som kommer alt for sjelden. Egentlig var dette ment for funksjonsfriske eldre som bare hadde behov for litt hjelp, og ville bo litt mer "vinnjle" (praktisk/hendig) enn digre gårdsbygninger med fjellskrentbratte trapper. I praksis fungerer det som et sykehjem to, bare at det er svindyrt og du ikke får det tilbudet du ville fått ved det ordinære sykehjemmet.

Det var det ene jeg ville skrive om.

Det andre var at dette dreier seg om mennesker. Som har behov for omsorg. Derfor er den andre delen av innlegget mitt denne gangen en oppfordring til alle som har gamle rundt seg, enten det er besteforeldre eller naboer. Det er nærmest en klisjé, men også en sannhet. Fryktelig mange eldre mennesker er ensomme. "E væt ikkje ka e ska jær for å få sa lang daggain te å ga", sa ei dame til meg en dag. Hun er gammel og senil. Det at hun stadig vekk svarer med enstavelsesord, gjorde at denne setningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg må innrømme at jeg etter å ha vært hos henne noen ganger, ikke trodde hun var i stand til å svare annet enn enstavelsesord. Hun husker sjelden mer enn to sekunder av nær fortid. Da jeg hadde et kvarter ledig en dag, satte jeg meg ved siden av henne, og begynte å snakke om det som opptar veldig mange gamle - nemlig været. "De e fint, men det e heitt ut no!" - Ja, svarte hun. Og slik fortsatte jeg. Etter en fem minutters tilnærmet monolog fra min side, kom altså denne setningen om lange dager. Deretter tok hun over monologen, og begynte å snakke om da hun var ung og var budeie hver sommer. Hvor hun gjette kyrne, hvor hun bodde, hvem hun var sammen med. Og der bor hun altså. Uten nære slektninger, uten annen kontakt med mennesker enn oss som fyker inn og ut og får i henne mat og medisiner.

Snakk med de eldre, folkens. En gang er det vi som sitter der.