Vis meg ditt kjøleskap, og jeg skal si deg hvem du er

Kjøleskapet mitt hater meg. Det begynte så bra i august, jeg hadde 16 000 kroner på konto og fylte kjøleskapet til randen. Jeg kjøpte også en kamerat til det, et fryseskap som står i stua. Men idyllen varte ikke lenge. Kjøleskapet mitt uler og piper, og det er blitt stadig verre, så nå må jeg sove med døra lukket til kjøkkenet hver natt. Fryseren på sin side gir bare fra seg noe brummende mumling her inne på rommet hvor jeg sover, men det kan jeg leve med. Jeg tror bare det savner å prate med kjøleskapet. I alle fall, i dag var ulinga fra kjøleskapet verre enn noensinne.


”Nå må du og jeg ta oss en alvorsprat, skrek det”, etter at jeg har forsaket det over lenger tid. Jeg har brukt maks fem minutter hver morgen til å åpne det, rekke hånda målbevisst mot osten og skinka, og så klaske igjen døra så det skingrer i ketsjupflasker og melkekartonger. Kjøleskapet var slett ikke fornøyd med vedlikehold og oppfylling, viste det seg. Jeg tok hintet og vasket ut syltetøysflekkene som har etset seg ned i hyllene, men kunne nok ikke love noen snarlig oppfylling siden kontobeholdningen min er mer slunkent enn innholdet i kjøleskapet.


Siden jeg ikke har råd til å fylle kjøleskapet før neste studielån, må jeg bruke hva jeg har. Derfor kom kjøleskapet med følgende forslag til meny de neste ti dagene:

- Leverposteipaté med sursøt chilisaus
- Paprika servert på en seng av skummet melk
- Broccoli i iste-saft
- Fire dager omelett med honningsaus (her kan jeg bruke soyasaus for å sette en ekstra spiss på honningsausen).
- Margarinstuing med grønne oliven
- Mølsgomme med ketsjup og senep

Og i fryseskuffen har jeg mange isbiter jeg kan bruke som frokost…