19. november 2005

Et par ord til motivasjon

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke

16. november 2005

Eit rop om hjelp?

For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.

For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.




"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.

Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?

15. november 2005

Tiddelibom.....

Det snør ute. Jeg var ute på verandaen min i stad, penthouseutsikten. Jeg stirret opp i himmelen, og snøfnuggene kom mot meg, mot meg, mot meg. Som om de aldri fikk treffe bakken. Jeg frøs og gikk inn igjen. Mens jeg hadde vært ute, hadde fnuggene hopet seg opp og laget en hvit stripe som så ut som myk bomull nederst på vinduene mine. Det er akkurat som om det blir lunere her inne. Nå er den en håndlengde bortenfor her jeg sitter. Så nær den kan komme uten at den smelter. Fint i grunnen, å sitte sånn inne med en kopp kakao og la tankene fly i takt med snøfnuggene.

Men nå må jeg tilbake til semesteroppgaven.
......og huttemegtu

10. november 2005

Ønskes kjøpt



Tidsmaskin ønskes kjøpt snarest. Bør gå tilbake til 1989 og tidligere, gjerne 1986. Har ikke penger, men betaler gjerne i boller.

I 1986 skal jeg besøke bestemor, leke med dukkene mine, bite Den Rosa Panteren i beinet, ligge på fanget til Bainnse, kanskje tegne en tegning, bygge slott og veier i sandkassa, agere Gro Harlem Brundland og Kåre Willoch-debatt på tv, spise hvit Bugg, leke "boksen går", ringe på døra og springe vekk, se Portvæin 2, alltid få slikke sjokoladekremen i bollen når mor baker, sykle trehjuls-sykkel, tro på julenissen.

Rett og slett ha ingen bekymringer i verden.

Reisefølge søkes.

7. november 2005

Midt i plan(e)ten

Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.

Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.




Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.

Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.




Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!

OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)

5. november 2005

Lørdagskos

I dag er det lørdag igjen. Cirka en gang i uka pleier det jo å være det. Jeg har et skiftende forhold til lørdager.

Da jeg var riktig liten, var lørdag identisk med Kick Lakrisstang og lørdagsbarne-tv. På lørdager kunne jeg velge nesten hvilket godteri som helst nede på butikkene (da jeg var liten, var nemlig ikke den andre butikken i Todalen lagt ned enda). Jeg husker jeg stod med store øyne og så på barna som kjøpte røde store poser med "Barne-tv godt", men jeg skjønte dem ikke. Jeg hadde jo fått min lille gullbarre, som jeg ikke hadde villet bytte bort for alt i verden.


Taco og Solo og Allô Allô

Så ble jeg litt eldre. Kanskje rundt ti-tolv. Da var det stas å være på overnattingsbesøk hos venninner. Jeg fikk mine første erfaringer på kjøkkenet, vi lagde pizza og taco og snakket lenge i mørket etter at lyset var slått av. Eller hadde "lørdagskos" med Solo og hjemmelagd pizza med familien. Så Allô Allô og KLM der Trond Kirkvaag og Lystad og Mjøen var Kristen Gislefoss og Vidar Theisen. Og den gangen var det bare statskanal, så da vi kom på skolen mandagen, hadde alle felles referanser. Alle gikk rundt og lekte Krisen og Vidar med rare stemmer.



Kuldekos
Så ble jeg enda litt eldre, nesten voksen, trodde jeg. Jeg begynte å jobbe på den butikken som enda ikke var nedlagt. Da var jeg 16. Omtrent på den tida syntes jeg ikke det lenger var så stas å involvere foreldrene i lørdagskosen. Jeg fikk en litt misoppfattet forståelse av lørdagskos, fordi jeg trodde den bestod i å fryse føttene av seg utenfor en bensinstasjon mens ryggsekken min absolutt ikke var fylt med lørdagskospizza og jeg stod der med venninnene og så på de som var så voksne at de kunne få ha utestedet sitt inne.

Og så ble butikken lagt ned, og jeg begynte å jobbe omtrent hver lørdag på den andre butikken. Da jeg kom hjem i fire-fem tida var det en eneste stor organisering for enten å få skyss inn til sentrum der jeg nå var gammel nok til å dra på utestedene, eller kjøre mase seg til bilen for å besøke venner.

Reprise
Nå er lørdagene litt av alt. Jeg kan ta meg en tur på et av de maaange utestedene i Volda og drikke mer alkohol enn jeg burde. Jeg sitter på kafé og kan lese aviser i mange timer. Eller jeg invitere noen hjem på taco og mimre om det gode gamle 90-tallet. Men jeg kan også sitte med kjæresten min og spise hjemmelaget pizza mens vi ser KLM i reprise statskanalen.



Og i dag er ringen sluttet. Jeg er hjemme på besøk og vi skal ha pizzaen som alltid blir mye bedre når mor lager den enn jeg gjør det. Og så har jeg kjøpt en Kick lakrisstang. Den er fremdeles svart gull for meg.