A Paris

Er det ikke litt rart at man kan få hjemlengsel til et sted man egentlig ikke kan kalle hjemme, fordi man ikke var der lenge nok? Da er det vel bare lengsel, sier du vel. Men min lengsel tilbake til Paris er hjemlengsel. Et freesbee-kast fra Jardin du Luxembourg. 1,5km fra Louvre, 2km til Champs-Elysées, 1 km fra Latinerkvarteret, en gate fra Bvd. St.Michel. I samme gate som Tour Montparnasse.


Rue de Rennes. Der bodde jeg i sju måneder. Fra tidlig i januar til seint i juli i fjor, var Paris hjemmet mitt. Likevel visste jeg alltid at det var Norge som virkelig var hjemme.

Nå er jeg hjemme-hjemme, det vil si i Todalen. Og her blant fjell og fjord og rare dialekter, virker Paris så endeløst langt unna. Men likevel hjemmekjært. I sju måneder var Paris byen min. Jeg kunne le rått inni meg til alle turistene, og si at -kanskje er byen er kanskje litt deres for en uke, men den er litt min i 26 uker. Jeg kjenner bakeren på hjørnet av huset der jeg bor. Jeg går forbi Place Concorde og Assemblée Nationale hver dag på vei til skolen på Place Madelène. Jeg bor i samme gate hvor Hemingways stamkafé ligger. Jeg bruker minst tre dager i uka på å se meg rundt og oppleve.

Jeg kan bruke en hel dag bare på å ta bilde av alle de ulike inngangene til metroen.


Jeg går kveldsturer om Eiffeltårnet.



Jeg kjenner hver eneste fargeklatt på Monéts Gare Saint-Lazare som henger i Musée D'Orsay. Jeg vet at damen som er på Salvador Dali-museet på Montmartre hver søndag, kjente Dali personlig. Og St.Sulpice-kirken dere ble kjent med gjennom "DaVinci-koden", kjenner jeg fordi det er den nærmeste kirken til der jeg bodde, to minutter unna. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere sjalu. Det er mest for å beskrive hva jeg lengter tilbake etter. For all del, kjære turister, dere må oppleve, oppleve. For Paris må oppleves, helst til fots, og helst lenge, slik jeg selv gjorde det i sju måneder. Helst skulle jeg vært der enda lenger.

Jeg dro. Men en god del av meg ligger igjen der enda. Når jeg en gang kommer igjen, tror jeg at jeg finner henne. La petite parisienne de Todalen.

La vita è bella

Dette er egentlig bare en post for å si - hei, jeg er i live, trives utmerket med tilværelsen og bruker sommeren til andre ting enn å glane inn i pc-skjermen (som jeg gjør store deler resten av året).

Jeg har gjort masse denne sommeren.Tida har - slik den pleier å gjøre om sommeren- flydd av gårde i turbojet-fart. Jeg har vært på ferie på Kypros (foruten det fregnete krapylet i midten, viser bildet over mine to eminente reisevenninner: Astrid til venstre og Silje til høyre), i Oslo og på Lillehammer. Her hjemme har jeg jobbet på dagtid. Har fortsatt tre uker igjen, men det fine er å ha fri på kveldstid og i helger. Slik har jeg fått lest akkurat så mange bøker jeg håpet på å lese (sju så langt, og flere skal det bli), skrevet ferdig en novelle fra i vinter, skrevet enda en ny, og har ideen til den tredje klar. Ellers benytter jeg meg av at opphavet til stadighet har en kartong med rødvin stående på kjøkkenbenken, og griper alle sjanser til å kokkelere på kjøkkenet nå som råvarene er sponset (og resultatet bejublet) av Hr. og Fru Holten.

Bildet under: varme sommerdager er spikkjemat med melon og iskald øl på verandaen!


Når jeg ikke leser, skriver, matlager eller later meg, bruker jeg gjerne tid sammen med de få vennene mine som fortsatt finner det for godt å være hjemme på traktene i ferien.

Ellers har faktisk skrevet flere blogginnlegg, men av personlige og jobbmessige grunner kommer jeg ikke til å publisere dem før etter ferien. Skal prøve å bli litt flinkere framover nå, altså. Men jeg lover ikke, det fine med ferie er jo at man har masse planer - men at man ikke føler seg forpliktet til å følge dem opp. :)

Fortsatt god sommer til de (få?) av dere som klikker seg innom hit!

Og om litt var kaffen klar..

Tiden er ikke tilstede. Bare i form av det gamle vegguret hvor pendelen svinger fram og tilbake, fram og tilbake. På bordet er det plassert tjukklefse, mariekjeks, hjemmelaget syltetøy og nybakt brød. Midt mellom alt dette står kaffekjelen. Her blir man ikke traktert med traktekaffe. Gulvet lukter grønnsåpe. Familiebildene på veggen er litt mindre støvete enn i stad, de heklede putene ligger litt rettere i 50 talls-sofaen som ser ut som om den aldri har vært brukt. Og rett på den andre siden av kjøkkenbordet, sitter hun. Ansiktet er furet, værbitt, men de blå øynene er spill levende. – Forsyn deg, sier hun, og skjenker kaffe i de skjøre porselenskoppene med rosemønster.

I går hadde jeg min første dag på jobb som hjemmehjelp. Tror det blir en fin sommer.