En liten pike i høye sko

Jeg har en mobil som nesten ikke funker, og sikkert over 30 par sko. Da regner jeg med alle skjønner at jeg kjøper et par nye sko.

I går kikket jeg på tilbudsmobiler Elkjøp på Moa hadde kastet fra seg, og jeg kunne gjøre et varp om jeg ville. Der sto jeg og kunne velge og vrake i mobiler uten bindingstid, en liten tusning og jeg kunne sagt farvel treig joystick og ødelagt a-knapp på min gamle (i mobilverdenen) Sony Ericson.

Isteden trålet jeg alle butikker etter brune støvletter. Foruten å sitte to timer på kafé og drikke kaffe og glane på folk, var det liksom formålet med Ålesundturen. Jeg tror jeg var innom ni skobutikker. Klokka fire hadde jeg ikke bestemt meg. Og da stengte alle forretningene som ikke var lokalisert på kjøpesenteret. Klokka kvart på fem begynte jeg å bli desperat. Klokka kvart over fem falt jeg for dem. Snart faller jeg vel også MED dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de er superpraktiske og sikkert varer mange sesonger. Og jeg HADDE faren min sin stemme i hodet da jeg dro bankkortet og ble 1300 kroner fattigere. ”Heill dæm på vinterføre sa her, da? Føten kainn ikkje bli for bortskjemt med komfort”. Kilehælen går sikkert av moten etter en sesong, de to lærduskene kommer trolig til å falle av etter tre uker, og jeg kommer garantert til å tryne på den smale sålen. Men gud bedre så stilige de er. Lykken kostet meg en ny mobil. Men så har jeg trolig også de kuleste støvlettene i Volda.

Största muliga tyssssnad....

Mandag. Kommer pesende og sliten inn på rommet etter å ha vært hjemmefra i fjorten timer. Tråkker gående av meg skoene på vei inn. Slenger veska i sofaen og styrter bort til stereoannlegget. To sekunder seinere er Goldfrapp på vei ut i rommet og inn i øregangene mine.

Legger meg ned på sofaen, men finner ikke rytmen til ”Utopia”. Øyet finner ikke feste på veggen, og pusten slår seg ikke ro. Og så innser jeg det. Etter tolv timer med tørrprating, jobbsnakking, seriøse samtaler, fire nyhetssendinger på radio, tre timer mp3 i headsetet og en time i telefonen med ei venninne, er lyden det første jeg skrur på når jeg kommer hjem.

Om morgenen famler jeg etter fjernkontrollen til stereoanlegget i samme bevegelse som jeg skrur av vekkerklokka. Jeg våkner til nyheter, hører musikk mens jeg står på badet, har lyder rundt meg på jobb. Lydene er der hele døgnet. Og mange av dem har jeg faktisk valgt å ha der selv.

Så nå har jeg skrudd av verden. I øyeblikket hører jeg på lyden av ingenting. Lyden av ingenting er kjøleskapet som durer, regnet mot ruta og en og annen dør som går igjen. Kjedelige lyder kanskje, men gode. Og beroligende. Faktisk mer beroligende enn Goldfrapp.

Jeg tror jeg må være flinkere til å skru av verden litt oftere. Og med det første kjøper jeg et sett oransje ørepropper.

Framtidsdrømmer

Når formes vi som mennesker, egentlig?



Jeg har alltid likt å tro at det skjer hele veien. Vi endrer oss hele tiden, ved å være sammen med andre mennesker, høre deres meninger, og så forme våre egne. På samme måte opplever vi ting og hendelser som stadig bidrar til at vi forandrer oss.

Etter hvert er dette synet imidlertid blitt moderert. Om ikke mye, så i alle fall litt. Jeg tror vi i ganske stor grad er et resultat av hvordan vi hadde det, - og hvem vi var, - som barn. Det gjør meg litt skremt, men samtidig tilfreds, siden jeg hadde en god og trygg barndom. Nå må jeg presisere at jeg ikke tror at alle og alt vi gjør kan begrunnes i oppveksten, men jeg tror den har mer å si enn vi først tror.

Ta for eksempel stortingsvalget. Da jeg stemte første gang ved stortingsvalget i 2001, stemte jeg akkurat det samme som foreldrene og broren min. Ikke en gang foreldrene mine har visst hva den andre hadde stemt på i løpet av de 30 årene de hadde vært gift. Heller ikke hadde verken broren min eller jeg snakket om det til hverandre eller foreldrene. Men så ble det nå engang avslørt, og alle hadde stemt likt.

Jeg har alltid hatt mange planer, og de ble tidlig formet. Jeg har selvfølgelig vært åpen for å endre dem underveis. I sommer fant jeg en skolestil jeg skrev for temmelig nøyaktig ti år siden, i oktober 1995. Den gang var jeg 13 år og gikk i 7.klasse. Morsomt å lese den nå, men også skremmende å se hvor mange av planene som faktisk er realisert og fremdeles uforandret.

Ønsker og planar eg har for framtida



Når eg blir så gamal at eg skal byrja på vidaregåande skule, skal eg gå på allmennfagleg linje. Eg vil ikkje sikta ut kva yrkesretning eg skal ta som 16-åring, og med allmenn får du fleire vegar å velje. Etter vidaregående er eg vel passeleg skulelei, så då skal eg gå på folkehøgskule eit år. Då skal eg ta medielinja eller dramalinja.
Status: Allmennfaglig linje, artium våren 2001. Journalistlinja på folkehøyskole på Ringsaker, ferdig våren 2002.

Eg vil bli journalist, så ein eller annan medieskule blir vel aktuelt. Eg veit det er vanskeleg å komma inn på slike skular, men eg skal klara det! Kva slag journalist eg skal bli, veit eg ikkje enno, men ei framtid som journalist i Driva er eg ikkje særleg lysten på.
Status: Realisert august 2004.



Ein gong har eg veldig lyst til Afrika (Ikkje der det er krig, naud, fattigdom, svolt og rasehat). Helst til Zimbabwe. Tanta mi har vore der for ein del år sidan, og det høyrdest fristande ut. Eg vil til Afrika fordi dei har ein fin natur og det ikkje er overfyllt av turistar der. Eg vil sjå Victoriafalla, fjella og ørkenen. Og så har dei sikkert fine badestrender der. Kunne godt tenkt meg til Egypt også, men eg er redd for fundamentalistar.
Status: Forferdelig veslevoksent skrevet, men jo: Afrikatur, gjerne med humanitært arbeid eller studier, eller frilansing, er fremdeles på topp 3 på ønskelisten. Blir realisert innen fem år.

Bryllupsreisa skal gå dit, for Paris er noko eg må få med meg i løpet av livet!
Status: Realisert januar-juli 2004. Bodde i Paris. Bryllusreise? Tja, det er alt for tidlig å si enda.

Noko meir har eg ikkje lyst til å vera med på , for eg trivst like godt med ei bok i handa, og med musikk frå radioen. Lesa vil eg gjera mykje, for eg vil læra! Dessutan er det fin underhaldning. Så lenge eg er i stand til å lesa skal eg gjera det også!
Status: Joda, lesing er fremdeles en stor fritidssyssel ti år etter dette ble skrevet.

Så er tida komen til å busetta oss. Eg vil slå meg til ro i ein passeleg stor by. Ingen storby, men stor nok til at eg har mange ting å velja mellom.
Status: Gjelder fremdeles, men jeg må nok bo i en litt større by noen år først.

Eg skal ha 2 eller 3 born, og på fritida skal eg driva med amatørteater.
Status: Blir realisert innen en 10-15 årsperiode? Samme drømmer enda.

For kvart år som går, skiftar eg ut og set inn nye planar for framtida.
Status: Hehe, tilsynelatende ikke ;)

Og så er spørsmålet: Hvilke planer hadde dere, kjære (og få?) lesere av denne bloggen? Tror dere at personligheten blir formet tidlig, eller bare underveis?