Om gamle medmennesker og medmenneskelighet

Det er vanskelig å skrive noe velformulert om eldreomsorg.

For det første er det mange som har funnet ordene før deg. Les for eksempel min klassekamerat Kristians kommentar i Næravisa nr.1 i vår (Kommunesammenslåing på forsiden). For det andre er det en vedtatt sannhet at den eldste delen av befolkningen trenger et bedre tilbud enn de har i dag. Denne vedtatte sannheten blir stadig vekk gjennomdiskutert i media, tilsynelatende uten at det kommer noe vettugt og konkret ut av det.

En indignert Oddvar Stenstrøm stikker pekefingeren sin ut av fjernsynsskjermen og sier: - Vi spurte om DU mener de eldre bør få det bedre. Og hele 98 prosent av folket svarte ja. Hva sier du til det, John Alvheim? Og der kommer FrP-Alvheim med bulldoggkinnene. Han stirrer gravalvorlig inn i tv-ruta og messer ut at de eldre lever under uverdige forhold, og dette må vi gjøre noe med. FrP har planen klar og akter å bruke 50 milliarder av oljefondet dersom nettopp de 98 prosent av de som ringte inn til Holmgang vil gi sin stemme til FrP. Og det har de vel allerede gjort.

Men det var eldreomsorg jeg skulle skrive om.

Det er et stort og omfattende tema, og jeg må innrømme at for meg blir det lett et klisjéfylt begrep. Hvem er ikke enig i at de eldre bør ha det best mulig, liksom. Begrepet blir satt opp imot utdanning og barnehageplasser. Og taper. Det lar jeg ligge her.

Har bare lyst til å si noe om hva som er "best mulig". Det var nok ment godt, men omsorgsboligene i Surnadal er ikke alltid "best mulig". Som nevnt tidligere, jobbet jeg som hjemmehjelp i sommer. Det går tabloidmessig sagt ut på å vaske hus og drikke kaffe. Så lenge folk er friske nok i hodet og får ting fysisk tilrettelagt, er jeg tilhenger av at de som vil det får bo lengst mulig hjemme. Det får de også, for sykehjemmet har milelange ventelister. Så, for å korte ned litt på disse ventelistene, har kommunen en fiffig liten ting som kalles omsorgsboliger. Med forbehold om å ta feil, dreier det seg om at eldre mennesker betaler store deler av pensjonen slik at de sitter igjen med ingenting, mot at de får igjen (noen av dem) nedslitte leiligheter som ikke er pusset opp på sikkert 30 år, hjemmesykepleiere som rusher inn og ut tre ganger om dagen og hjemmehjelper som kommer alt for sjelden. Egentlig var dette ment for funksjonsfriske eldre som bare hadde behov for litt hjelp, og ville bo litt mer "vinnjle" (praktisk/hendig) enn digre gårdsbygninger med fjellskrentbratte trapper. I praksis fungerer det som et sykehjem to, bare at det er svindyrt og du ikke får det tilbudet du ville fått ved det ordinære sykehjemmet.

Det var det ene jeg ville skrive om.

Det andre var at dette dreier seg om mennesker. Som har behov for omsorg. Derfor er den andre delen av innlegget mitt denne gangen en oppfordring til alle som har gamle rundt seg, enten det er besteforeldre eller naboer. Det er nærmest en klisjé, men også en sannhet. Fryktelig mange eldre mennesker er ensomme. "E væt ikkje ka e ska jær for å få sa lang daggain te å ga", sa ei dame til meg en dag. Hun er gammel og senil. Det at hun stadig vekk svarer med enstavelsesord, gjorde at denne setningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg må innrømme at jeg etter å ha vært hos henne noen ganger, ikke trodde hun var i stand til å svare annet enn enstavelsesord. Hun husker sjelden mer enn to sekunder av nær fortid. Da jeg hadde et kvarter ledig en dag, satte jeg meg ved siden av henne, og begynte å snakke om det som opptar veldig mange gamle - nemlig været. "De e fint, men det e heitt ut no!" - Ja, svarte hun. Og slik fortsatte jeg. Etter en fem minutters tilnærmet monolog fra min side, kom altså denne setningen om lange dager. Deretter tok hun over monologen, og begynte å snakke om da hun var ung og var budeie hver sommer. Hvor hun gjette kyrne, hvor hun bodde, hvem hun var sammen med. Og der bor hun altså. Uten nære slektninger, uten annen kontakt med mennesker enn oss som fyker inn og ut og får i henne mat og medisiner.

Snakk med de eldre, folkens. En gang er det vi som sitter der.