Selvpåtvunget tvang

Egentlig orker jeg ikke skrive et blogginnlegg nå. Det har jeg ikke orket på ganske så lenge. Det blir med ideer jeg kroter ned i ei notatblokk, som blir lenger og lenger, mens bloggen er akkurat like lang som den var for to uker siden.

Jeg lovet meg selv at i helga, i helga skulle det bli blogg, ja. Men i motsetning til andre, har jeg ikke blogget på hotellferie. Jeg hadde en fin ferie. Jeg kunne skrevet om den, men noen ting huskes best om de bare lagres i hodet, og ikke i bokstaver. Jeg kunne skrevet om at jeg føler meg syk nå, også. At det piper i ører, og halsen er sandpapir og om ti timer begynner en ny arbeidsuke.

Men jeg lar det bli med det. I stedet ser jeg nå bokstavene på tastaturet sortere seg sammen til noen setninger om selvpålagt tvang. For hvem er det egentlig som sier at jeg må oppdatere bloggen min hyppig? (Bortsett fra at det er en stor del av poenget med blogg). Og hvem er det egentlig som tvinger meg til å gå på skolen og NA-jobbing i morra selv om hodet mitt kjennes som en bomullsdott og jeg bokstavlig talt hakker tenner i 28 varmegrader på rommet mitt? Hvem sier at kjøkkkenet mitt, som nå er blitt et lunt hjem for grå hybelkaniner som vokser i en rasende fart, må vaskes før en ny uke tar til? Og hvem (bortsett fra sikkert mange avislesere) sier at jeg må bli flinkere til å bruke komma og punktum i setningene mine før de blir alt for lange? Hvem er det egentlig (bortsett fra Lånekassen og arbeidsmarkedet) som gjør at jeg føler meg tvunget til å begynne å jobbe neste år? Når jeg egentlig vil studere enda noen år til og ta opp enda mer lån?

Til åttende og sist koker svaret ned til at det er meg selv. Det er lett å klandre alle andre i verden enn seg selv når man føler dårlig samvittighet for noe. Så nå skal jeg få det ut på verdensveven: Jeg, og sikkert en del andre også, må bli flinkere til å innse at ikke alt er like viktig. Noen ting, som husvask og blogginnlegg, kan man faktisk bare drite i. Helt til man føler ma har lyst til å gjøre noe med det. Og så handler det litt om å senke terskelen. Et kostet kjøkken er dårligere enn grønnsåpeskuret kjøkken, men så mye bedre enn et ufeid kjøkken. Og et dårlig og ustrukturert blogginnlegg er tross alt bedre enn intet blogginnlegg.