Största muliga tyssssnad....

Mandag. Kommer pesende og sliten inn på rommet etter å ha vært hjemmefra i fjorten timer. Tråkker gående av meg skoene på vei inn. Slenger veska i sofaen og styrter bort til stereoannlegget. To sekunder seinere er Goldfrapp på vei ut i rommet og inn i øregangene mine.

Legger meg ned på sofaen, men finner ikke rytmen til ”Utopia”. Øyet finner ikke feste på veggen, og pusten slår seg ikke ro. Og så innser jeg det. Etter tolv timer med tørrprating, jobbsnakking, seriøse samtaler, fire nyhetssendinger på radio, tre timer mp3 i headsetet og en time i telefonen med ei venninne, er lyden det første jeg skrur på når jeg kommer hjem.

Om morgenen famler jeg etter fjernkontrollen til stereoanlegget i samme bevegelse som jeg skrur av vekkerklokka. Jeg våkner til nyheter, hører musikk mens jeg står på badet, har lyder rundt meg på jobb. Lydene er der hele døgnet. Og mange av dem har jeg faktisk valgt å ha der selv.

Så nå har jeg skrudd av verden. I øyeblikket hører jeg på lyden av ingenting. Lyden av ingenting er kjøleskapet som durer, regnet mot ruta og en og annen dør som går igjen. Kjedelige lyder kanskje, men gode. Og beroligende. Faktisk mer beroligende enn Goldfrapp.

Jeg tror jeg må være flinkere til å skru av verden litt oftere. Og med det første kjøper jeg et sett oransje ørepropper.