Framtidsdrømmer
Når formes vi som mennesker, egentlig?
Jeg har alltid likt å tro at det skjer hele veien. Vi endrer oss hele tiden, ved å være sammen med andre mennesker, høre deres meninger, og så forme våre egne. På samme måte opplever vi ting og hendelser som stadig bidrar til at vi forandrer oss.
Etter hvert er dette synet imidlertid blitt moderert. Om ikke mye, så i alle fall litt. Jeg tror vi i ganske stor grad er et resultat av hvordan vi hadde det, - og hvem vi var, - som barn. Det gjør meg litt skremt, men samtidig tilfreds, siden jeg hadde en god og trygg barndom. Nå må jeg presisere at jeg ikke tror at alle og alt vi gjør kan begrunnes i oppveksten, men jeg tror den har mer å si enn vi først tror.
Ta for eksempel stortingsvalget. Da jeg stemte første gang ved stortingsvalget i 2001, stemte jeg akkurat det samme som foreldrene og broren min. Ikke en gang foreldrene mine har visst hva den andre hadde stemt på i løpet av de 30 årene de hadde vært gift. Heller ikke hadde verken broren min eller jeg snakket om det til hverandre eller foreldrene. Men så ble det nå engang avslørt, og alle hadde stemt likt.
Jeg har alltid hatt mange planer, og de ble tidlig formet. Jeg har selvfølgelig vært åpen for å endre dem underveis. I sommer fant jeg en skolestil jeg skrev for temmelig nøyaktig ti år siden, i oktober 1995. Den gang var jeg 13 år og gikk i 7.klasse. Morsomt å lese den nå, men også skremmende å se hvor mange av planene som faktisk er realisert og fremdeles uforandret.
Ønsker og planar eg har for framtida
Når eg blir så gamal at eg skal byrja på vidaregåande skule, skal eg gå på allmennfagleg linje. Eg vil ikkje sikta ut kva yrkesretning eg skal ta som 16-åring, og med allmenn får du fleire vegar å velje. Etter vidaregående er eg vel passeleg skulelei, så då skal eg gå på folkehøgskule eit år. Då skal eg ta medielinja eller dramalinja.
Status: Allmennfaglig linje, artium våren 2001. Journalistlinja på folkehøyskole på Ringsaker, ferdig våren 2002.
Eg vil bli journalist, så ein eller annan medieskule blir vel aktuelt. Eg veit det er vanskeleg å komma inn på slike skular, men eg skal klara det! Kva slag journalist eg skal bli, veit eg ikkje enno, men ei framtid som journalist i Driva er eg ikkje særleg lysten på.
Status: Realisert august 2004.
Ein gong har eg veldig lyst til Afrika (Ikkje der det er krig, naud, fattigdom, svolt og rasehat). Helst til Zimbabwe. Tanta mi har vore der for ein del år sidan, og det høyrdest fristande ut. Eg vil til Afrika fordi dei har ein fin natur og det ikkje er overfyllt av turistar der. Eg vil sjå Victoriafalla, fjella og ørkenen. Og så har dei sikkert fine badestrender der. Kunne godt tenkt meg til Egypt også, men eg er redd for fundamentalistar.
Status: Forferdelig veslevoksent skrevet, men jo: Afrikatur, gjerne med humanitært arbeid eller studier, eller frilansing, er fremdeles på topp 3 på ønskelisten. Blir realisert innen fem år.
Bryllupsreisa skal gå dit, for Paris er noko eg må få med meg i løpet av livet!
Status: Realisert januar-juli 2004. Bodde i Paris. Bryllusreise? Tja, det er alt for tidlig å si enda.
Noko meir har eg ikkje lyst til å vera med på , for eg trivst like godt med ei bok i handa, og med musikk frå radioen. Lesa vil eg gjera mykje, for eg vil læra! Dessutan er det fin underhaldning. Så lenge eg er i stand til å lesa skal eg gjera det også!
Status: Joda, lesing er fremdeles en stor fritidssyssel ti år etter dette ble skrevet.
Så er tida komen til å busetta oss. Eg vil slå meg til ro i ein passeleg stor by. Ingen storby, men stor nok til at eg har mange ting å velja mellom.
Status: Gjelder fremdeles, men jeg må nok bo i en litt større by noen år først.
Eg skal ha 2 eller 3 born, og på fritida skal eg driva med amatørteater.
Status: Blir realisert innen en 10-15 årsperiode? Samme drømmer enda.
For kvart år som går, skiftar eg ut og set inn nye planar for framtida.
Status: Hehe, tilsynelatende ikke ;)
Og så er spørsmålet: Hvilke planer hadde dere, kjære (og få?) lesere av denne bloggen? Tror dere at personligheten blir formet tidlig, eller bare underveis?
8 kommentarer:
Jeg tror mye av skaden blir gjort allerede under unnfangelsen (sammensmeltingen av to menneskers gener over til å bli ett, nytt menneske), så overtar foreldre (eller foresatte) ballen noen år - sammen med øvrig familie og nære familievenner. Deretter sparkes ballen inn i skolegården og jubelen bryter løs.
Når vi er kommet såpass, har vi nok alle en temmelig sikker idé om hvem vi vil være og bli, og hvem vi absolutt ikke vil være eller bli. Men denne ideen møter heldigvis målvakta til de andre elevene rundt deg, sånn at du hele tida kommer litt ut på sidelinja.
Resten av livet går med på å sørge for ikke å havne offside.
Jeg har større tro på sosialdarwinistiske teorier enn DNA-forklaringen. Internaliseringsprosessen med alle dens primær- og sekundærpersoner, generaliserte andre og hva det nå heter alt sammen, er både kaptein og manager på fotballaget mitt. Genene innehar i beste fall rollen som materialforvalter, baneansvarlig og ballgutter.
En lang rekke pilarverdier nagles inn i ryggraden på oss fra barnsben av. Disse basisverdiene er tilnærmet urokkelige, i hvert fall i de tilfellene hvor vi opplever en trygg barndom. Men innenfor grunnregler av typen "du skal være grei og snill", finnes det fremdeles et veldig albuerom å forvalte. Man kan for eksempel være ateist, kristen eller muslim og fortsatt matche det internaliserte "grei og snill"-kravet.
I mitt tilfelle ble det for eksempel svært tidlig utelukket at jeg noensinne kunne ende opp som foraktfull maktutøver med snevert menneskesyn. De nærmest aksiomatiske basisverdiene min mor hamret i meg, umuliggjorde en slik dreining av livsløpet mitt.
Jeg bedriver bare litt tabloid høyttenkning her altså, det ligger ingen dype tanker eller ruvende filosofier bak denne kjappe replikken. Men den tabloide konklusjonen må bli at enkelte stier sperres mens vi er små, mens de største veikryssene står jomfruelig uskiltet når vi første gang skal velge vei.
En slik tankegang fungerer også greit som (tabloid) forklaringsmodell når vi analyserer menneskelig ondskap, synes jeg.
Jeg ville bli konsertpianist, så ville jeg bli kelner(!), men da jeg var ti år bestemte jeg meg for å bli journalist. Det var pappa som ville at jeg skulle bli journalist. Da jeg var fjorten ombestemte han seg og ville at jeg skulle bli advokat istedet, men det ville ikke jeg. Så jeg tror at oppvekst og sosialisering har mye å si, men noe bestemmer man vel underveis også. Jeg skulle ønske jeg hadde mange forskjellige liv, så kunne jeg være noe annet det neste. Jeg har foreldre som er veldig strenge på at jeg må bli noe jeg tjente penger på. Så de har alltid vært der som brannslukkere hver gang jeg fantaserte om å bli skuespiller eller kunstner eller forfatter. Noen ganger skulle jeg ønske de bare kunne si at jeg kunne bli hva jeg ville bare jeg var lykkelig. Sukk!
1. Brannmann (barneskulen)
2. Fotballproff i England (ungdomsskulen)
3. Søppelkjørar (1. gym)
4. Diplomat (2. gym)
5. Journalist (3. gym-d.d.
Ei logisk utvikling.
Eg trur det ligg nesten utelukkande i det ein vert indoktrinert med og sosialisert til. Mange pedagogar meiner dei to første leveåra avgjer veldig mykje for resten av livsløpet. Eg trur nok at dei neste åra er viktige og, men eg trur i alle høve ikkje personlegdom ligg i genene.
Sjølv fekk eg idèen om journalistikken sameleis som Kristine; frå min far i ein alder av ni eller ti.
Men det handlar jo også om kva ein møter i løpet av livet. Eg gjekk på folkehøgskule etter gymnaset, og det eg lærte og opplevde der kjem eg alltid til å bera med meg. Faktisk så planlegg eg å jobba som folkehøgskulelærar når eg ikkje orkar tempoet i ein redaksjon lenger.
Litt skummelt egentlig at den tiden som påvirket hele resten av ditt liv er en tid du selv ikke husker.
Da jeg var liten jente, ville jeg for enhver pris bli astronaut. Og hvis det ikke gikk, skulle jeg bli cowboy.
Er nok litt mindre ellevill nå, men har fortsatt én overordnet drøm - å fly til New York, leie en 1965 Cadillac DeVille, sette på radioen og cruise sørvestover til jeg ser Stillehavet. Forhåpentligvis avbrutt av et skikkelig rørende Las Vegas-bryllup underveis.
eg syg på planlegging. så er det sagt. over til determinismen.
"the traditional conflict of nature vs. nurture is over;
nature won, hands down."
eg er overtydd om at arveanlegg betyr meir enn miljø og oppfostring på dei aller fleste viktigare områda. dette er prova i eksperiment med tvillingpar og laboratorieobservasjonar av dyreåtferd.
forresten: eg sett pris på om du held fram med å halde mine politiske preferansar fortrulege. takk.
Legg inn en kommentar