Hainnjhoinnj i bainnj

­- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).

Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...

Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.

Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.

Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.

Skaperen

I anledning TV2s nye Idol-look-alike-program "Skaperen" har jeg følgende idé:

Jeg skal finne opp en snøfreser som ikke freser.

Dette var et spark til Mr. Narvestad i bakgården...

Tilstandsrapporten

Først en liten oppklaring:

- Ja, bloggen min har ligget i en liten dvale en lang stund.
- Ja, jeg har det fremdeles fortreffelig selv om jeg ikke har gitt noen som helst lyd fra meg på Verdensveven.

Hva har skjedd i mellomtiden?
- Jeg er tilbake i bartebyen, som praksisjournalist i Ukeadressa, Adresseavisens lørdagsmagasin.
- Jeg har hatt innbrudd, og ble frastjålet blant annet pc, parfymer og sminkefjerner (!)
- Etter seks dager i campingseng på hybel som ble brutt opp fem dager etter jeg flyttet inn, skiftet jeg leilighet. Nå har jeg sikkert 80 kvadrat med blant annet oppvaskmaskin og stor tv helt for meg selv =)
- Jeg har fått sommerjobb i avisa Hadeland i sju uker, samt et 40 prosents vikariat i samme avis fram til jul. Må nevnes at også Håvard har fått vikariat i sportsredaksjonen i samme tidsrom =)
- Jeg har fått årets influensaepedimi. Nei, jeg snakker ikke om fugleinfluensa, men god gammeldags influensa med feber, hodepine og hele pakka.


Hva gjør at jeg nå tar tastaturet fatt og prøver få dreis på bloggen igjen?- Å ligge til sengs med influensa femte dagen på rad gjør en i stand til å gjøre hva som helst for å få tiden til å gå, også skrive blogg selv om man har gruet seg litt fordi det er så lenge siden sist og de få leserne jeg hadde sikkert har gitt opp å gå innom denne siden.

En stille stund

Stemmer. Skravlende, hylende, hviskende, ropende, intense. Og fremmede. Hun hørte dem rundt seg på alle kanter, de hadde vært der i så mange timer nå at hun visste ikke om de kom utenfra eller om de var inni hodet hennes.
Kjæresten skulle tilbake for å kjøpe noe, hun kunne ikke bli med og så seg om etter et sted å hvile i mellomtiden. Hun så opp, og der var redningen. På trappen satt en tigger og så ned mens sønnen satt i fanget og så opp på henne med skittent ansikt, bedende øyne. Og stemme.
Hun gikk rett forbi. Åpnet den tunge tredøra og gikk forsiktig inn mens hun tok av seg lua og la den i hånda. Sakte gikk hun oppover det flere hundre år gamle steingulvet før hun satte seg på en slitt trebenk midt i det store rommet. Hun så opp. Fem hundre år gamle malerier som var så langt fra reklameplakatene med juletilbud som skrek mot henne i kjøpesentret ved siden av.
Hun hørte så vidt stemmer fra rommet bak sakristiet. Stemmer med en myk klang på et behagelig språk. Språket hørtes sint ut når de snakket fort. Men vakkert da de snakket sakte. Det gjorde de nå. Etter en stund gikk døra opp bak henne igjen. Høye hæler som klikket oppover marmorgulvet og stoppet opp et par benker foran henne. Hun danderte alle sine handleposer pent utover benken slik at hun var totalt omringet av dem. Så reiste hun seg opp, og kysset foten på en statue av en apostel. Jenta bak betraktet det hele uten å feste blikket på damen foran. Deretter gikk damen foran tilbake til benken sin og begynte å be. Etter ti minutter var hele seansen over, og damen stotret igjen ut på sine høye hæler tilbake til handlekaoset.
Jenta på fjerde benk bakfra ble tankefull etter dette. Hun følte en form for nærvær. Akkurat som om noen var der, selv om kirken var helt tom. Kanskje var det hennes eget nærvær hun følte så sterkt. Hun bøyde hodet, og slik satt hun til det igjen gikk i døra.
Hun kjente skrittene allerede etter et par sekunder, men snudde seg ikke. Da hun fikk øye på ham i venstre øyekrok, smilte hun. De gikk ut igjen etter en stund. Til en av verdens fineste fontener som ble ødelagt i blitzlampene fra stemmene med to digitale fotoapparat og videokamera rundt hver hals.
Men nå gjorde de henne ingenting.

Godt nyttår!

Vil ønske alle (tålmodige) lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år.
Jeg har som vanlig ingen nyttårsforsett, men jeg kan jo prøve bli litt flinkere med oppdateringene på denne siden.

Den siste måneden i 2005 har jeg vært i Roma med kjæresten min, slappet maksimalt av hjemme hos foreldrene mine, hvor jeg blant annet har bladd i gamle fotoalbum. Dessverre har ikke den eldre generasjon funnet det for godt å innstallere Photoshop enda, men det får det bli ei råd med neste gang minstebarnet er hjemme.

Her er et bilde fra nyttårsaften i 1986, et par uker før min 5. fødselsdag. Jeg i tidsriktige Cherrox (som vi ikke ser), broren min i boblejakke og tv-briller (som jeg likte kalle alle firkantede briller på den tiden).

Igjen: Godt nyttår, måtte 2006 bli et heidundrende bra år med kort frekvens mellom høydepunktene!

Gratulerer med dagen!

I dag er kjæresten min 26 år. Han er verdens beste kjæreste, og befinner seg for tiden på interrail. Er det rart jeg gleder meg til å treffe ham i Roma om en drøy uke?

Gratulerer med dagen, Håvard!

Kokosmakronens forbannelse

I år skal jeg ikke ta en eneste bit av mors gode kokosmakroner som er en av de 10-12 sortene hun baker hver jul (det er noen som har det).

Forhistorien er denne:

Det er lørdag. Åse Toril skraper tredje luke i kalenderen, og konstaterer at det er 21 dager til julaften, 14 dager til hun ser sin kjære i Roma, 12 dager til eksamen hun ikke har begynt å lese på, og 2 dager til hun skal ha den første av fem sendinger med husradio.

Husradioen er en øvingsradio som er laget av de som tar noen studiepoeng i radioteknikk, som den unge avisdamen i øyeblikket gjør. Siden Åses gruppe består av folk som *egentlig* vil bli fjernsynsreportere eller avisskribenter, tar de ikke sendingene så *veldig* tungt. Derfor består Åse ilddåp som radioreporter i en reportasje i serien kalt "Åse Toril gir deg julebaksten".

- Ypperlig anledning til å bake noe enkelt og godt og få gjort hele opptaket i sitt lune hjem, tenker husmorspiren. Lørdag kveld klokka 23.25 gyver hun løs på kokosmasse og eggehviter, for å bevise at hennes makroner vitterlig er både billigere og bedre enn de 30 makronene du betaler 59,50 for på Spar. Baksten går sin gang, det gjør også natta. Neste formiddag sitter Åse Toril i studio. Her bruker hun fem timer på å korte ned 12 minutters råteip til 2,20 minutters reportasje med innlagt "fjernsynskjøkken-musikk". Og to timer til å lære seg mixebordet. Men det er en annen sak. Hun sier mindre pene ord når hun er ferdig, drittlei av å høre seg selv si oppgi de tre ingrediensene som trengs for å lage disse makronene.

I alle fall. Hun kommer hjem, Åse. Lager seg suppe, setter seg ned for å begynne å repetere 1 års pensum i medievitenskap som visstnok må til for å kunne forsvare en semesteroppgave om en drøy uke. Hun sier igjen stygge ord for seg selv, og sverger på at hun skal begynne tidligere en annen gang. Så tasser hun ut til kjøkkenet for å spise trøstemat. Hun har ikke trøstemat. Det eneste som ligner, er ja. Det har du vel gjettet allerede: Kokosmakroner.

Et jafs av en makron som er sprø og seig på en gang. Faktisk akkurat passe seig til at den greier rive med seg en halv tann. Ja: du leste riktig: En halv jeksel i Åses lille (noen ville si store) kjeft, er ødelagt. Finito. Kaputt. Ikke en gang snakk om fylling. Her må det nok ny krone til.

Har hun TID til det når tid er noe hun ikke har? Har hun RÅD til det etter å akkurat ha booket hotell til Roma om fjorten dager og vært på monstershopping på Moa?
Heldigvis har hun snille foreldre.

Men gud forby kokosmakronene.

Et par ord til motivasjon

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke

Eit rop om hjelp?

For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.

For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.




"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.

Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?

Tiddelibom.....

Det snør ute. Jeg var ute på verandaen min i stad, penthouseutsikten. Jeg stirret opp i himmelen, og snøfnuggene kom mot meg, mot meg, mot meg. Som om de aldri fikk treffe bakken. Jeg frøs og gikk inn igjen. Mens jeg hadde vært ute, hadde fnuggene hopet seg opp og laget en hvit stripe som så ut som myk bomull nederst på vinduene mine. Det er akkurat som om det blir lunere her inne. Nå er den en håndlengde bortenfor her jeg sitter. Så nær den kan komme uten at den smelter. Fint i grunnen, å sitte sånn inne med en kopp kakao og la tankene fly i takt med snøfnuggene.

Men nå må jeg tilbake til semesteroppgaven.
......og huttemegtu

Ønskes kjøpt

Tidsmaskin ønskes kjøpt snarest. Bør gå tilbake til 1989 og tidligere, gjerne 1986. Har ikke penger, men betaler gjerne i boller.

I 1986 skal jeg besøke bestemor, leke med dukkene mine, bite Den Rosa Panteren i beinet, ligge på fanget til Bainnse, kanskje tegne en tegning, bygge slott og veier i sandkassa, agere Gro Harlem Brundland og Kåre Willoch-debatt på tv, spise hvit Bugg, leke "boksen går", ringe på døra og springe vekk, se Portvæin 2, alltid få slikke sjokoladekremen i bollen når mor baker, sykle trehjuls-sykkel, tro på julenissen.

Rett og slett ha ingen bekymringer i verden.

Reisefølge søkes.

Midt i plan(e)ten

Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.

Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.




Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.

Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.




Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!

OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)

Lørdagskos

I dag er det lørdag igjen. Cirka en gang i uka pleier det jo å være det. Jeg har et skiftende forhold til lørdager.

Da jeg var riktig liten, var lørdag identisk med Kick Lakrisstang og lørdagsbarne-tv. På lørdager kunne jeg velge nesten hvilket godteri som helst nede på butikkene (da jeg var liten, var nemlig ikke den andre butikken i Todalen lagt ned enda). Jeg husker jeg stod med store øyne og så på barna som kjøpte røde store poser med "Barne-tv godt", men jeg skjønte dem ikke. Jeg hadde jo fått min lille gullbarre, som jeg ikke hadde villet bytte bort for alt i verden.


Taco og Solo og Allô Allô
Så ble jeg litt eldre. Kanskje rundt ti-tolv. Da var det stas å være på overnattingsbesøk hos venninner. Jeg fikk mine første erfaringer på kjøkkenet, vi lagde pizza og taco og snakket lenge i mørket etter at lyset var slått av. Eller hadde "lørdagskos" med Solo og hjemmelagd pizza med familien. Så Allô Allô og KLM der Trond Kirkvaag og Lystad og Mjøen var Kristen Gislefoss og Vidar Theisen. Og den gangen var det bare statskanal, så da vi kom på skolen mandagen, hadde alle felles referanser. Alle gikk rundt og lekte Krisen og Vidar med rare stemmer.



Kuldekos
Så ble jeg enda litt eldre, nesten voksen, trodde jeg. Jeg begynte å jobbe på den butikken som enda ikke var nedlagt. Da var jeg 16. Omtrent på den tida syntes jeg ikke det lenger var så stas å involvere foreldrene i lørdagskosen. Jeg fikk en litt misoppfattet forståelse av lørdagskos, fordi jeg trodde den bestod i å fryse føttene av seg utenfor en bensinstasjon mens ryggsekken min absolutt ikke var fylt med lørdagskospizza og jeg stod der med venninnene og så på de som var så voksne at de kunne få ha utestedet sitt inne.

Og så ble butikken lagt ned, og jeg begynte å jobbe omtrent hver lørdag på den andre butikken. Da jeg kom hjem i fire-fem tida var det en eneste stor organisering for enten å få skyss inn til sentrum der jeg nå var gammel nok til å dra på utestedene, eller kjøre mase seg til bilen for å besøke venner.

Reprise
Nå er lørdagene litt av alt. Jeg kan ta meg en tur på et av de maaange utestedene i Volda og drikke mer alkohol enn jeg burde. Jeg sitter på kafé og kan lese aviser i mange timer. Eller jeg invitere noen hjem på taco og mimre om det gode gamle 90-tallet. Men jeg kan også sitte med kjæresten min og spise hjemmelaget pizza mens vi ser KLM i reprise statskanalen.



Og i dag er ringen sluttet. Jeg er hjemme på besøk og vi skal ha pizzaen som alltid blir mye bedre når mor lager den enn jeg gjør det. Og så har jeg kjøpt en Kick lakrisstang. Den er fremdeles svart gull for meg.

Og så ble det fire

Eller ni eller ti. Noen ganger trenger man ikke bruke tall. Eller ord. Men om jeg skal si noen, må det bli disse to: Tusen takk.

Dagen derpå

Jeg har en oransj bok jeg kjøpte på loppemarked i høst. Jeg burde ha lest i den i går. Jeg bør faktisk lese den hver gang jeg er som i går.


Den er utgitt av Statens Edruskapsdirektorat en gang på 1960-tallet.

Inni boka er det et hefte. Det ser slik ut:


Jeg har ofte problem på flaske. Eller med flaske. Men nå kan denne mannen hjelpe meg og mange andre i min situasjon:



For meg begynte det også slik:


Man kalte det feststemning. Jeg vet ikke helt hvilket stadium hjernen min var på, men det føltes ut som ca stadium 4 (klikk på bildet for å se større versjon).


Som student med ferskt studielån på konto, kan man fort rase nedover trappetrinnene:


Boka sier at det finnes alternative løsninger.


Jeg holder en knapp på druesaft fra Tyskland. Da tror jeg også jeg skal være i stand til å mestre fremtidens teknologikrav:


Neste gang jeg er ute og inntar såkalte rusdrikker, skal jeg tenke på overlege Müllers råd:


De gamle er eldst, sier boka:


Skål for den.

Mitt liv som tenåring

Eg likar å lage lister. Her om dagen kom eg til å tenkje på at det er ti år sidan eg vart tenåring.

Det er litt rart å vere så gamal at eg synest ti år ikkje er lenge sidan lenger. Da eg var yngre, var ti år ufatteleg lenge. Samtidig er eg enda så ung at eg var radikalt annleis for ti år sidan. Her i Volda har eg dessverre ikkje noko bilde av meg sjølv som trettenåring. Men eg såg ut omtrent som no, berre mykje yngre.

Da eg var 13 år:

- fekk eg mitt første kyss
- min første kjærast
- og mi første kjærleikssorg
- skreiv eg mange dikt som stort sett handla om dei tre første punkta
- innsåg eg at storebror min ikkje berre var ein krangleven, men også ein person eg kunne snakke med. det fann eg ut fordi han var i militæret og plutseleg ikkje heime lenger.
- gjekk eg i klasse med fire gutar. berre desse fire. det var litt stressande fordi dei såg på meg som jentelus, og eg såg på dei som barn. men mest var det hyggeleg og lærerikt, sidan det var siste året eg gjekk i ein slik liten klasse
- gjekk i sko med tre tommars traktorskohælar som eg tykte var frykteleg kule fordi eg vart like høg som dei andre gutane i klassen.
- elles gjekk eg i miniskjørt og knestrømper. det var siste skrik på skoledisko.
- tok eg opp ”The Conelles: 74- 75” og Fools Gardens’ Lemon Tree på opptakskassett frå radioprogrammet ”Albin”.
- likte eg å skrive stil. til dømes om framtidsplanane mine.
- sat eg oppe til 03.00 om natta for 100 kroner, gjerne mange gongar i månaden. å vere barnevakt var stort sett den jobben ein kunne tene pengar på som 13-åring i todalen.
- brukte eg uhorveleg mykje tid på skuledagboka mi. gjerne heile kveldar der eg fylte ut sidene for ”månedens oppsummering”. i oktober 1995 var ”forrest gump” månadens film. eg trur eg hadde skuledagboka ”oh boy”. eg synest det var litt kult, for før det hadde eg hatt ”mine dyrevenner”, ”pusur” og ”midt i smørøyet”, i den rekkjefølgja.
- spelte eg handball. og var framleis så naiv at eg trudde eg kunne bli god.
- trudde eg nok 23 år var ein vaksen alder.

Når eg er 23:
- ser eg at eg eigentleg ikkje er så mykje meir vaksen enn eg var som 13-åring. eg kjøper framleis sko fordi eg trur dei er kule, men dei verkar sikkert veldig stygge og tåpelege om ti år. eg ser nok framleis på jamaldrande gutar som barn av og til. eg synest det er moro å skrive stil no òg, forskjellen er berre at eg kallar dei noveller. eg skriv framleis dikt også. å laste ned songar frå nettet og brenne dei ut på cd er omtrent som å ta opp på kassett. eg jobbar framleis for luseløn. eg sportar på tredjemølla. men trur ikkje lenger at eg kan bli god til det. Og til sist: bloggen min er eigentleg berre ei forlenging av skuledagboka.

Virkelige hallusinasjoner

Hver eneste vene i hele kloppen dirrer, det kjennes ut som om noen fosskoker blodet ditt så det bobler over. Du skjelver i et kuldegys før du kaldsvetter like etter. Hvilepuls er noe du ikke kjenner til, det føles ut som om du løper tretusenmeteren atten ganger på rad selv om du sitter helt i ro. Der ser du deg selv utenfra i fugleperspektiv. Du registrerer det som skjer rundt deg, men snakker uten å egentlig være til stede. På et minutt veksler du mellom å være superslapp og hyperaktiv. Og når du ser flere små menn med måne støvsuge redaksjonsgulvet for vann lurer på om du egentlig er på rett planet.
Akkurat slik kjennes det ut å ha vært våken 27 timer sammenhengende.

Selvpåtvunget tvang

Egentlig orker jeg ikke skrive et blogginnlegg nå. Det har jeg ikke orket på ganske så lenge. Det blir med ideer jeg kroter ned i ei notatblokk, som blir lenger og lenger, mens bloggen er akkurat like lang som den var for to uker siden.

Jeg lovet meg selv at i helga, i helga skulle det bli blogg, ja. Men i motsetning til andre, har jeg ikke blogget på hotellferie. Jeg hadde en fin ferie. Jeg kunne skrevet om den, men noen ting huskes best om de bare lagres i hodet, og ikke i bokstaver. Jeg kunne skrevet om at jeg føler meg syk nå, også. At det piper i ører, og halsen er sandpapir og om ti timer begynner en ny arbeidsuke.

Men jeg lar det bli med det. I stedet ser jeg nå bokstavene på tastaturet sortere seg sammen til noen setninger om selvpålagt tvang. For hvem er det egentlig som sier at jeg må oppdatere bloggen min hyppig? (Bortsett fra at det er en stor del av poenget med blogg). Og hvem er det egentlig som tvinger meg til å gå på skolen og NA-jobbing i morra selv om hodet mitt kjennes som en bomullsdott og jeg bokstavlig talt hakker tenner i 28 varmegrader på rommet mitt? Hvem sier at kjøkkkenet mitt, som nå er blitt et lunt hjem for grå hybelkaniner som vokser i en rasende fart, må vaskes før en ny uke tar til? Og hvem (bortsett fra sikkert mange avislesere) sier at jeg må bli flinkere til å bruke komma og punktum i setningene mine før de blir alt for lange? Hvem er det egentlig (bortsett fra Lånekassen og arbeidsmarkedet) som gjør at jeg føler meg tvunget til å begynne å jobbe neste år? Når jeg egentlig vil studere enda noen år til og ta opp enda mer lån?

Til åttende og sist koker svaret ned til at det er meg selv. Det er lett å klandre alle andre i verden enn seg selv når man føler dårlig samvittighet for noe. Så nå skal jeg få det ut på verdensveven: Jeg, og sikkert en del andre også, må bli flinkere til å innse at ikke alt er like viktig. Noen ting, som husvask og blogginnlegg, kan man faktisk bare drite i. Helt til man føler ma har lyst til å gjøre noe med det. Og så handler det litt om å senke terskelen. Et kostet kjøkken er dårligere enn grønnsåpeskuret kjøkken, men så mye bedre enn et ufeid kjøkken. Og et dårlig og ustrukturert blogginnlegg er tross alt bedre enn intet blogginnlegg.

En liten pike i høye sko

Jeg har en mobil som nesten ikke funker, og sikkert over 30 par sko. Da regner jeg med alle skjønner at jeg kjøper et par nye sko.

I går kikket jeg på tilbudsmobiler Elkjøp på Moa hadde kastet fra seg, og jeg kunne gjøre et varp om jeg ville. Der sto jeg og kunne velge og vrake i mobiler uten bindingstid, en liten tusning og jeg kunne sagt farvel treig joystick og ødelagt a-knapp på min gamle (i mobilverdenen) Sony Ericson.

Isteden trålet jeg alle butikker etter brune støvletter. Foruten å sitte to timer på kafé og drikke kaffe og glane på folk, var det liksom formålet med Ålesundturen. Jeg tror jeg var innom ni skobutikker. Klokka fire hadde jeg ikke bestemt meg. Og da stengte alle forretningene som ikke var lokalisert på kjøpesenteret. Klokka kvart på fem begynte jeg å bli desperat. Klokka kvart over fem falt jeg for dem. Snart faller jeg vel også MED dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de er superpraktiske og sikkert varer mange sesonger. Og jeg HADDE faren min sin stemme i hodet da jeg dro bankkortet og ble 1300 kroner fattigere. ”Heill dæm på vinterføre sa her, da? Føten kainn ikkje bli for bortskjemt med komfort”. Kilehælen går sikkert av moten etter en sesong, de to lærduskene kommer trolig til å falle av etter tre uker, og jeg kommer garantert til å tryne på den smale sålen. Men gud bedre så stilige de er. Lykken kostet meg en ny mobil. Men så har jeg trolig også de kuleste støvlettene i Volda.

Största muliga tyssssnad....

Mandag. Kommer pesende og sliten inn på rommet etter å ha vært hjemmefra i fjorten timer. Tråkker gående av meg skoene på vei inn. Slenger veska i sofaen og styrter bort til stereoannlegget. To sekunder seinere er Goldfrapp på vei ut i rommet og inn i øregangene mine.

Legger meg ned på sofaen, men finner ikke rytmen til ”Utopia”. Øyet finner ikke feste på veggen, og pusten slår seg ikke ro. Og så innser jeg det. Etter tolv timer med tørrprating, jobbsnakking, seriøse samtaler, fire nyhetssendinger på radio, tre timer mp3 i headsetet og en time i telefonen med ei venninne, er lyden det første jeg skrur på når jeg kommer hjem.

Om morgenen famler jeg etter fjernkontrollen til stereoanlegget i samme bevegelse som jeg skrur av vekkerklokka. Jeg våkner til nyheter, hører musikk mens jeg står på badet, har lyder rundt meg på jobb. Lydene er der hele døgnet. Og mange av dem har jeg faktisk valgt å ha der selv.

Så nå har jeg skrudd av verden. I øyeblikket hører jeg på lyden av ingenting. Lyden av ingenting er kjøleskapet som durer, regnet mot ruta og en og annen dør som går igjen. Kjedelige lyder kanskje, men gode. Og beroligende. Faktisk mer beroligende enn Goldfrapp.

Jeg tror jeg må være flinkere til å skru av verden litt oftere. Og med det første kjøper jeg et sett oransje ørepropper.