Aa slenge dritt paa andre

Vi sitter paa en benk og venter paa toget. Humtihum, hadde vi sikkert sagt om det ikke hadde vaert for at vi tidde stille. Og, saa.

SPLAETT!


Hvor kom den lyden fra?

Jeg tar haanden opp til mitt eget hode. Der er det blott. Veldig blott. Naar jeg tar haanden min ned igjen og jeg titter paa den, ser jeg at den er gronn ogsaa. Og titter jeg opp, mange menter hoyt der oppunder taket paa stasjonshallen, saa ser jeg den.

Den franske duen som kurrer godt over aa slenge dritt paa norske frokener.

Den gyldne reiseregel

Det finnes noen gyldne reiseregler.

Dette er hva som poppet opp i hodet mitt en juninatt i Nice, 2007.

1. Det gaar ti kinesere for hver amerikaner. Det vil si at EN amerikaner braaker mer enn TI ydmyke kinesere som gaar saa stille i gangene at de nesten maa si unnskyld til korridorgulvene for at de traakker paa dem.

2. Man trenger ikke si WOOOOOW hver gang man ser noe som er fint.

3. Det er greit aa ikke dusje saa ofte paa ferie. Men det er IKKE greit aa dukke opp i svette smaa hotpants og singleter man har sovet i til frokost.

4. Hvis noen anbefaler deg en pittoresk landsby du MAA dra til, og i tillegg sier WOOOW, saa STYR UNNA! Jeg snakker av erfaring.

5. Dersom en gammel mann paa over 70 setter seg paa en benk ved siden av deg og inviterer deg til aa prate, saa chat med og bli klokere. Jeg snakker av erfaring. Og ikke si WOOOOW.

6. Ikke folg med paa vaermeldingen, og ikke lytt til erfarne vaerfolk. Om du likevel maa folge vaermeldingene paa nettet, velg den du helst vil skal vaere riktig, og STOL paa den. Tro kan flytte fjell.

7. Om det svimler for deg og det kjennes ut som om du skal til aa besvime, saa er det nettopp det du er i ferd med aa gjore. Sjokolade hjelper mot ALT. La den alltid ligge i veska mot lavt blosukker.

8. Om du har kart, ikke bruk det om du har kjaereste. Det er mye mer avslappende aa dilte etter. Om kjaresten din ikke finner veien og du begynner aa bli sliten og lei, ta fram sjokoladen i veska. Den hjelper mot alt. Baade bestikkelser og daarlig humor. Jeg snakker ikke av erfaring.

9. Taasandaler med silkeremmer er kanskje fine. Joggeskoene er kanskje ikke fine. Men er du turist, saa vaer det med overbevisning. Paa med joggeskoa!

10. Kjop orepropper og steng verden ute akkurat naar det passer deg. OBS! Maa ikke legges i paracetesken.









Postet fra et hostel i Nice.

Siste rest av vinteren

Selv om det den siste uka har vært varmere i været og full vår, bærer jeg ennå preg av vinteren. Den satte nemlig sitt preg på meg oppe på Påskefjellet.

Jeg hostet og frøs sammenhengende i en uke. Da jeg kom tilbake til Hadeland var det en dag på jobb, og så rett til sengs. Så senga, og så jobb, og så helgevakthelvete, som jeg skal skrive om i et annet innlegg. Og nå er jeg frisk.

Men først: Årsaken til sykdommen, og til at jeg koste meg fælt i løpet av påska. I tekst og bilder.

Jeg tok fjellsekken fatt og dro til Påskefjellet. Også fjols drar til fjells.
Det finnes jo som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Klærne skulle det ikke stå på. Jeg utrustet meg med min nyinnkjøpte Gore Tex Dry Shell-anorakk og labbet og klabbet i vei på bortoverski til Hanstrøa på Påskefjellet.

Men været var det verre med. Ordet «Drømmepåske» ble raskt byttet ut med «Innepåske». Du vet det blåser når stearinlysflammen inne i stua ikke lenger står loddrett. Og du vet at i storm kan mose-isolasjon anno 1939 aldri kan erstatte Glava isolasjon anno 2007. Det er sjarmerende med laftede tømmervegger, men når kulingen uler gjennom glipene,er det ikke akkurat badstuvarmt.
Man går lett på veggene når man må sitte inne i vinden.
Og når selv en tur på utedo blir til en Amerika-reise, er det mye som blir holdt innenfor husets fire vegger.

Langfredag fikk vi nok. Så snart vinden løyet nok til at jeg kunne gå oppreist, tok jeg på meg Gortexen og gikk til nabohytta. Da jeg gikk var det oppholdsvær, og ved nabohytta gløttet til og med sola fram. Det varte imidlertid ikke lenge. Norrøna kan si hva de vil om sin anorakkjuvel i Gore Tex Dry Shell, men i nordvest hjelper bare sydvest.
Jeg har vært ute en vinterlangfredag før, men her hjalp det ikke å snu kappa etter vinden. Sjelden har to kilometer vært så lange. Men ikke snakk til en vestlending om vind.
Vinden på Østlandet er som oftest til å blåse av.

Tur til Tallin

• Grå kommunismebygninger. Røde Rapunsel-tårntak
• Havet vi ikke har på Hadeland
• Halve priser og hele opplevelser
• Skogens konge som smelter på tungen
• Tu-ru-tu-tu-tu-tuuuuuuu
• Vulgære gatenavn
• En russisk bløtkakekirke
• Et berg til frokost og et blikk til kvelds
• Svettende styrketrening og sval sauna
• Musikk. Musak. Og middelalderen
• En måke som ble vår make
• Tårene i dyrehagen
• En miniatyrby gjennom et tårnvindu
• Og smilet ditt
  
  Tolk det som du vil. Men slik var Tallin.

Heime på haustferie månadsskiftet september/oktober

Fridomen

ved å sjå himmelen

flyte forbi

ligge i lyngen og lukte

mosen som omkransar

kroppen min

timane tikkar ikkje

på fjellet

En stille stund

Stemmer. Skravlende, hylende, hviskende, ropende, intense. Og fremmede. Hun hørte dem rundt seg på alle kanter, de hadde vært der i så mange timer nå at hun visste ikke om de kom utenfra eller om de var inni hodet hennes.
Kjæresten skulle tilbake for å kjøpe noe, hun kunne ikke bli med og så seg om etter et sted å hvile i mellomtiden. Hun så opp, og der var redningen. På trappen satt en tigger og så ned mens sønnen satt i fanget og så opp på henne med skittent ansikt, bedende øyne. Og stemme.
Hun gikk rett forbi. Åpnet den tunge tredøra og gikk forsiktig inn mens hun tok av seg lua og la den i hånda. Sakte gikk hun oppover det flere hundre år gamle steingulvet før hun satte seg på en slitt trebenk midt i det store rommet. Hun så opp. Fem hundre år gamle malerier som var så langt fra reklameplakatene med juletilbud som skrek mot henne i kjøpesentret ved siden av.
Hun hørte så vidt stemmer fra rommet bak sakristiet. Stemmer med en myk klang på et behagelig språk. Språket hørtes sint ut når de snakket fort. Men vakkert da de snakket sakte. Det gjorde de nå. Etter en stund gikk døra opp bak henne igjen. Høye hæler som klikket oppover marmorgulvet og stoppet opp et par benker foran henne. Hun danderte alle sine handleposer pent utover benken slik at hun var totalt omringet av dem. Så reiste hun seg opp, og kysset foten på en statue av en apostel. Jenta bak betraktet det hele uten å feste blikket på damen foran. Deretter gikk damen foran tilbake til benken sin og begynte å be. Etter ti minutter var hele seansen over, og damen stotret igjen ut på sine høye hæler tilbake til handlekaoset.
Jenta på fjerde benk bakfra ble tankefull etter dette. Hun følte en form for nærvær. Akkurat som om noen var der, selv om kirken var helt tom. Kanskje var det hennes eget nærvær hun følte så sterkt. Hun bøyde hodet, og slik satt hun til det igjen gikk i døra.
Hun kjente skrittene allerede etter et par sekunder, men snudde seg ikke. Da hun fikk øye på ham i venstre øyekrok, smilte hun. De gikk ut igjen etter en stund. Til en av verdens fineste fontener som ble ødelagt i blitzlampene fra stemmene med to digitale fotoapparat og videokamera rundt hver hals.
Men nå gjorde de henne ingenting.

La vita è bella

Dette er egentlig bare en post for å si - hei, jeg er i live, trives utmerket med tilværelsen og bruker sommeren til andre ting enn å glane inn i pc-skjermen (som jeg gjør store deler resten av året).

Jeg har gjort masse denne sommeren.Tida har - slik den pleier å gjøre om sommeren- flydd av gårde i turbojet-fart. Jeg har vært på ferie på Kypros (foruten det fregnete krapylet i midten, viser bildet over mine to eminente reisevenninner: Astrid til venstre og Silje til høyre), i Oslo og på Lillehammer. Her hjemme har jeg jobbet på dagtid. Har fortsatt tre uker igjen, men det fine er å ha fri på kveldstid og i helger. Slik har jeg fått lest akkurat så mange bøker jeg håpet på å lese (sju så langt, og flere skal det bli), skrevet ferdig en novelle fra i vinter, skrevet enda en ny, og har ideen til den tredje klar. Ellers benytter jeg meg av at opphavet til stadighet har en kartong med rødvin stående på kjøkkenbenken, og griper alle sjanser til å kokkelere på kjøkkenet nå som råvarene er sponset (og resultatet bejublet) av Hr. og Fru Holten.

Bildet under: varme sommerdager er spikkjemat med melon og iskald øl på verandaen!


Når jeg ikke leser, skriver, matlager eller later meg, bruker jeg gjerne tid sammen med de få vennene mine som fortsatt finner det for godt å være hjemme på traktene i ferien.

Ellers har faktisk skrevet flere blogginnlegg, men av personlige og jobbmessige grunner kommer jeg ikke til å publisere dem før etter ferien. Skal prøve å bli litt flinkere framover nå, altså. Men jeg lover ikke, det fine med ferie er jo at man har masse planer - men at man ikke føler seg forpliktet til å følge dem opp. :)

Fortsatt god sommer til de (få?) av dere som klikker seg innom hit!

Ferieprinsipper

Etter interrailer i Øst- og Vesteuropa med varighet på en måned hver, impulsive roadtriper til Stockholm og Gøteborg, endeløse bussturer til Hviterussland og Baltikum, og busstur til St.Petersburg gjennom Finland, har jeg erfart at pengene strekker langt når man lever på kakskiv med smøreost på tube og ligger i 40-mannskupé. Slik får man heller penger til å oppleve, gå i museer, være på kunstutstillinger, dra med bussen til gokk uti ødemarka. Disse turene har gitt meg mye. Derfor hadde jeg bestemt meg for å leve etter et lite, men ufravikelig prinsipp: Om jeg er så heldig å ha ferie, skal jeg aldri ALDRI "sløse" bort pengene mine på en chartertur til Syden. Er jeg solhungrig, tar jeg heller toget/flyet til den franske rivieraen og bor hos venner av familien jeg bodde hos i Paris, eller finner et billig vandrerhjem.

Men når haglet spretter ned i Volda og det er to uker til eksamen, er det lett å kaste alle prinsipper på danskebåten.

Så nå har jeg pakket Sydenkofferten, med stor S. Bikinier, badesandaler og bøker (takk til Surnadal folkebibliotek som sponser meg med bøker fordi jeg har brukt alle pengene på en restplass til Kypros). Om en halvtime drar jeg!

Etter at Silje, Astrid og jeg har slanget oss i den hvite sanden ved et azurblått hav en ukes tid, kommer jeg til å være i Oslo en drøy uke.

Det betyr at bloggen min og jeg tar ferie en stund. (Nå skal man ikke se bort i fra at jeg kanskje kommer med et innlegg før jeg er hjemme i Todalen heller, prinsipper er jo som kjent til for å brytes). 29.juni kommer vi tilbake i en brun (og bedre?) versjon.

Inntil da får alle venner og lesere, og dere som av en eller annen merkelig grunn har vært innom bloggen min uten å kjenne til meg, ha en riktig god ferie.