Hainnjhoinnj i bainnj

­- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).

Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...

Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.

Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.

Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.

Tilstandsrapporten

Først en liten oppklaring:

- Ja, bloggen min har ligget i en liten dvale en lang stund.
- Ja, jeg har det fremdeles fortreffelig selv om jeg ikke har gitt noen som helst lyd fra meg på Verdensveven.

Hva har skjedd i mellomtiden?
- Jeg er tilbake i bartebyen, som praksisjournalist i Ukeadressa, Adresseavisens lørdagsmagasin.
- Jeg har hatt innbrudd, og ble frastjålet blant annet pc, parfymer og sminkefjerner (!)
- Etter seks dager i campingseng på hybel som ble brutt opp fem dager etter jeg flyttet inn, skiftet jeg leilighet. Nå har jeg sikkert 80 kvadrat med blant annet oppvaskmaskin og stor tv helt for meg selv =)
- Jeg har fått sommerjobb i avisa Hadeland i sju uker, samt et 40 prosents vikariat i samme avis fram til jul. Må nevnes at også Håvard har fått vikariat i sportsredaksjonen i samme tidsrom =)
- Jeg har fått årets influensaepedimi. Nei, jeg snakker ikke om fugleinfluensa, men god gammeldags influensa med feber, hodepine og hele pakka.


Hva gjør at jeg nå tar tastaturet fatt og prøver få dreis på bloggen igjen?- Å ligge til sengs med influensa femte dagen på rad gjør en i stand til å gjøre hva som helst for å få tiden til å gå, også skrive blogg selv om man har gruet seg litt fordi det er så lenge siden sist og de få leserne jeg hadde sikkert har gitt opp å gå innom denne siden.

En stille stund

Stemmer. Skravlende, hylende, hviskende, ropende, intense. Og fremmede. Hun hørte dem rundt seg på alle kanter, de hadde vært der i så mange timer nå at hun visste ikke om de kom utenfra eller om de var inni hodet hennes.
Kjæresten skulle tilbake for å kjøpe noe, hun kunne ikke bli med og så seg om etter et sted å hvile i mellomtiden. Hun så opp, og der var redningen. På trappen satt en tigger og så ned mens sønnen satt i fanget og så opp på henne med skittent ansikt, bedende øyne. Og stemme.
Hun gikk rett forbi. Åpnet den tunge tredøra og gikk forsiktig inn mens hun tok av seg lua og la den i hånda. Sakte gikk hun oppover det flere hundre år gamle steingulvet før hun satte seg på en slitt trebenk midt i det store rommet. Hun så opp. Fem hundre år gamle malerier som var så langt fra reklameplakatene med juletilbud som skrek mot henne i kjøpesentret ved siden av.
Hun hørte så vidt stemmer fra rommet bak sakristiet. Stemmer med en myk klang på et behagelig språk. Språket hørtes sint ut når de snakket fort. Men vakkert da de snakket sakte. Det gjorde de nå. Etter en stund gikk døra opp bak henne igjen. Høye hæler som klikket oppover marmorgulvet og stoppet opp et par benker foran henne. Hun danderte alle sine handleposer pent utover benken slik at hun var totalt omringet av dem. Så reiste hun seg opp, og kysset foten på en statue av en apostel. Jenta bak betraktet det hele uten å feste blikket på damen foran. Deretter gikk damen foran tilbake til benken sin og begynte å be. Etter ti minutter var hele seansen over, og damen stotret igjen ut på sine høye hæler tilbake til handlekaoset.
Jenta på fjerde benk bakfra ble tankefull etter dette. Hun følte en form for nærvær. Akkurat som om noen var der, selv om kirken var helt tom. Kanskje var det hennes eget nærvær hun følte så sterkt. Hun bøyde hodet, og slik satt hun til det igjen gikk i døra.
Hun kjente skrittene allerede etter et par sekunder, men snudde seg ikke. Da hun fikk øye på ham i venstre øyekrok, smilte hun. De gikk ut igjen etter en stund. Til en av verdens fineste fontener som ble ødelagt i blitzlampene fra stemmene med to digitale fotoapparat og videokamera rundt hver hals.
Men nå gjorde de henne ingenting.

Mitt liv som tenåring

Eg likar å lage lister. Her om dagen kom eg til å tenkje på at det er ti år sidan eg vart tenåring.

Det er litt rart å vere så gamal at eg synest ti år ikkje er lenge sidan lenger. Da eg var yngre, var ti år ufatteleg lenge. Samtidig er eg enda så ung at eg var radikalt annleis for ti år sidan. Her i Volda har eg dessverre ikkje noko bilde av meg sjølv som trettenåring. Men eg såg ut omtrent som no, berre mykje yngre.

Da eg var 13 år:

- fekk eg mitt første kyss
- min første kjærast
- og mi første kjærleikssorg
- skreiv eg mange dikt som stort sett handla om dei tre første punkta
- innsåg eg at storebror min ikkje berre var ein krangleven, men også ein person eg kunne snakke med. det fann eg ut fordi han var i militæret og plutseleg ikkje heime lenger.
- gjekk eg i klasse med fire gutar. berre desse fire. det var litt stressande fordi dei såg på meg som jentelus, og eg såg på dei som barn. men mest var det hyggeleg og lærerikt, sidan det var siste året eg gjekk i ein slik liten klasse
- gjekk i sko med tre tommars traktorskohælar som eg tykte var frykteleg kule fordi eg vart like høg som dei andre gutane i klassen.
- elles gjekk eg i miniskjørt og knestrømper. det var siste skrik på skoledisko.
- tok eg opp ”The Conelles: 74- 75” og Fools Gardens’ Lemon Tree på opptakskassett frå radioprogrammet ”Albin”.
- likte eg å skrive stil. til dømes om framtidsplanane mine.
- sat eg oppe til 03.00 om natta for 100 kroner, gjerne mange gongar i månaden. å vere barnevakt var stort sett den jobben ein kunne tene pengar på som 13-åring i todalen.
- brukte eg uhorveleg mykje tid på skuledagboka mi. gjerne heile kveldar der eg fylte ut sidene for ”månedens oppsummering”. i oktober 1995 var ”forrest gump” månadens film. eg trur eg hadde skuledagboka ”oh boy”. eg synest det var litt kult, for før det hadde eg hatt ”mine dyrevenner”, ”pusur” og ”midt i smørøyet”, i den rekkjefølgja.
- spelte eg handball. og var framleis så naiv at eg trudde eg kunne bli god.
- trudde eg nok 23 år var ein vaksen alder.

Når eg er 23:
- ser eg at eg eigentleg ikkje er så mykje meir vaksen enn eg var som 13-åring. eg kjøper framleis sko fordi eg trur dei er kule, men dei verkar sikkert veldig stygge og tåpelege om ti år. eg ser nok framleis på jamaldrande gutar som barn av og til. eg synest det er moro å skrive stil no òg, forskjellen er berre at eg kallar dei noveller. eg skriv framleis dikt også. å laste ned songar frå nettet og brenne dei ut på cd er omtrent som å ta opp på kassett. eg jobbar framleis for luseløn. eg sportar på tredjemølla. men trur ikkje lenger at eg kan bli god til det. Og til sist: bloggen min er eigentleg berre ei forlenging av skuledagboka.

En liten pike i høye sko

Jeg har en mobil som nesten ikke funker, og sikkert over 30 par sko. Da regner jeg med alle skjønner at jeg kjøper et par nye sko.

I går kikket jeg på tilbudsmobiler Elkjøp på Moa hadde kastet fra seg, og jeg kunne gjøre et varp om jeg ville. Der sto jeg og kunne velge og vrake i mobiler uten bindingstid, en liten tusning og jeg kunne sagt farvel treig joystick og ødelagt a-knapp på min gamle (i mobilverdenen) Sony Ericson.

Isteden trålet jeg alle butikker etter brune støvletter. Foruten å sitte to timer på kafé og drikke kaffe og glane på folk, var det liksom formålet med Ålesundturen. Jeg tror jeg var innom ni skobutikker. Klokka fire hadde jeg ikke bestemt meg. Og da stengte alle forretningene som ikke var lokalisert på kjøpesenteret. Klokka kvart på fem begynte jeg å bli desperat. Klokka kvart over fem falt jeg for dem. Snart faller jeg vel også MED dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de er superpraktiske og sikkert varer mange sesonger. Og jeg HADDE faren min sin stemme i hodet da jeg dro bankkortet og ble 1300 kroner fattigere. ”Heill dæm på vinterføre sa her, da? Føten kainn ikkje bli for bortskjemt med komfort”. Kilehælen går sikkert av moten etter en sesong, de to lærduskene kommer trolig til å falle av etter tre uker, og jeg kommer garantert til å tryne på den smale sålen. Men gud bedre så stilige de er. Lykken kostet meg en ny mobil. Men så har jeg trolig også de kuleste støvlettene i Volda.

Framtidsdrømmer

Når formes vi som mennesker, egentlig?



Jeg har alltid likt å tro at det skjer hele veien. Vi endrer oss hele tiden, ved å være sammen med andre mennesker, høre deres meninger, og så forme våre egne. På samme måte opplever vi ting og hendelser som stadig bidrar til at vi forandrer oss.

Etter hvert er dette synet imidlertid blitt moderert. Om ikke mye, så i alle fall litt. Jeg tror vi i ganske stor grad er et resultat av hvordan vi hadde det, - og hvem vi var, - som barn. Det gjør meg litt skremt, men samtidig tilfreds, siden jeg hadde en god og trygg barndom. Nå må jeg presisere at jeg ikke tror at alle og alt vi gjør kan begrunnes i oppveksten, men jeg tror den har mer å si enn vi først tror.

Ta for eksempel stortingsvalget. Da jeg stemte første gang ved stortingsvalget i 2001, stemte jeg akkurat det samme som foreldrene og broren min. Ikke en gang foreldrene mine har visst hva den andre hadde stemt på i løpet av de 30 årene de hadde vært gift. Heller ikke hadde verken broren min eller jeg snakket om det til hverandre eller foreldrene. Men så ble det nå engang avslørt, og alle hadde stemt likt.

Jeg har alltid hatt mange planer, og de ble tidlig formet. Jeg har selvfølgelig vært åpen for å endre dem underveis. I sommer fant jeg en skolestil jeg skrev for temmelig nøyaktig ti år siden, i oktober 1995. Den gang var jeg 13 år og gikk i 7.klasse. Morsomt å lese den nå, men også skremmende å se hvor mange av planene som faktisk er realisert og fremdeles uforandret.

Ønsker og planar eg har for framtida



Når eg blir så gamal at eg skal byrja på vidaregåande skule, skal eg gå på allmennfagleg linje. Eg vil ikkje sikta ut kva yrkesretning eg skal ta som 16-åring, og med allmenn får du fleire vegar å velje. Etter vidaregående er eg vel passeleg skulelei, så då skal eg gå på folkehøgskule eit år. Då skal eg ta medielinja eller dramalinja.
Status: Allmennfaglig linje, artium våren 2001. Journalistlinja på folkehøyskole på Ringsaker, ferdig våren 2002.

Eg vil bli journalist, så ein eller annan medieskule blir vel aktuelt. Eg veit det er vanskeleg å komma inn på slike skular, men eg skal klara det! Kva slag journalist eg skal bli, veit eg ikkje enno, men ei framtid som journalist i Driva er eg ikkje særleg lysten på.
Status: Realisert august 2004.



Ein gong har eg veldig lyst til Afrika (Ikkje der det er krig, naud, fattigdom, svolt og rasehat). Helst til Zimbabwe. Tanta mi har vore der for ein del år sidan, og det høyrdest fristande ut. Eg vil til Afrika fordi dei har ein fin natur og det ikkje er overfyllt av turistar der. Eg vil sjå Victoriafalla, fjella og ørkenen. Og så har dei sikkert fine badestrender der. Kunne godt tenkt meg til Egypt også, men eg er redd for fundamentalistar.
Status: Forferdelig veslevoksent skrevet, men jo: Afrikatur, gjerne med humanitært arbeid eller studier, eller frilansing, er fremdeles på topp 3 på ønskelisten. Blir realisert innen fem år.

Bryllupsreisa skal gå dit, for Paris er noko eg må få med meg i løpet av livet!
Status: Realisert januar-juli 2004. Bodde i Paris. Bryllusreise? Tja, det er alt for tidlig å si enda.

Noko meir har eg ikkje lyst til å vera med på , for eg trivst like godt med ei bok i handa, og med musikk frå radioen. Lesa vil eg gjera mykje, for eg vil læra! Dessutan er det fin underhaldning. Så lenge eg er i stand til å lesa skal eg gjera det også!
Status: Joda, lesing er fremdeles en stor fritidssyssel ti år etter dette ble skrevet.

Så er tida komen til å busetta oss. Eg vil slå meg til ro i ein passeleg stor by. Ingen storby, men stor nok til at eg har mange ting å velja mellom.
Status: Gjelder fremdeles, men jeg må nok bo i en litt større by noen år først.

Eg skal ha 2 eller 3 born, og på fritida skal eg driva med amatørteater.
Status: Blir realisert innen en 10-15 årsperiode? Samme drømmer enda.

For kvart år som går, skiftar eg ut og set inn nye planar for framtida.
Status: Hehe, tilsynelatende ikke ;)

Og så er spørsmålet: Hvilke planer hadde dere, kjære (og få?) lesere av denne bloggen? Tror dere at personligheten blir formet tidlig, eller bare underveis?

En idealistisk forbrukerslavinne

Jeg innrømmer det. Jeg er en idealistisk materialist, og tror man kan kjøpe en viss grad av lykke for penger.

Idealisten Åse Toril har en hviskende engel bak øret sitt. Derfor kildesorterer hun søppelet sitt nøye. Hun går ikke på akkord med seg selv når hun avgir sin stemme, og stemmer derfor heller idalistisk enn taktisk. Hun gir gamle klær til Fretex, og sender gjerne Røde Kors 500 kroner av sin slunkne studentkonto når pengene går til sultkatastrofen i Niger.

MEN:

Åse Toril har også en djevel på høyre skulder. Den gjør henne glad for å eie. Og kjøpe. Derfor bestiller hun sjelden cd’er for under 500 kroner når hun mailer Platekompaniet. Og derfor tilbringer hun første lønningsdag på Moa. Der bruker hun en uforsvarlig høy prosentandel av lønna si på klær. Der er hun også hos frisøren, som foruten å gi henne ny sveis, overtaler henne (frisørmennesket har trolig også en djevel på høyre skulder) til å kjøpe dyre frisørsjampoer og en fancy glattetang til håret. Den har kjeramiske fliser, og i tillegg til å svi av håret hennes, svir den også av resten av lønninga. Men når materialisten sitter på bussen tilbake til Volda, med bæreposer på alle kanter, føler hun seg lykkelig. På samme måte føler hun seg glad når hun går i bokhandelen.

I dag gikk Åse Toril, Djevelen og Engelen til Haugen Bok. Egentlig skulle hun bare høre om en bestilt bok var kommet, men hun sneiet sedvanlig forbi den engelske hylla på veien. Innimellom to sorte og store bokrygger sto den. Emily Brontë's Wuthering Heights.


- Ååå, så søt! Hvislet Djevelen henrykt og studerte bokpermen. Den ser ut som en liten gammeldags kokebok fra oldemoren din sin tid! Og så hendig! Får akkurat plass i håndveska di!
- Æsj, same old shit in new wrapping. Bortkasta penger, du kommer trolig ikke til å lese den før i juleferien. Og du kjøper ikke en bok på grunn av coveret. Lån den heller på biblioteket, mumlet Engelen indignert.
Men nå snakket Djevelen seg varm:
- Men se, den har jo eget bokmerke hengende fast! Et lite blått silkebånd! Så yndig!

Og dermed var både jeg og boka solgt.

A Paris

Er det ikke litt rart at man kan få hjemlengsel til et sted man egentlig ikke kan kalle hjemme, fordi man ikke var der lenge nok? Da er det vel bare lengsel, sier du vel. Men min lengsel tilbake til Paris er hjemlengsel. Et freesbee-kast fra Jardin du Luxembourg. 1,5km fra Louvre, 2km til Champs-Elysées, 1 km fra Latinerkvarteret, en gate fra Bvd. St.Michel. I samme gate som Tour Montparnasse.


Rue de Rennes. Der bodde jeg i sju måneder. Fra tidlig i januar til seint i juli i fjor, var Paris hjemmet mitt. Likevel visste jeg alltid at det var Norge som virkelig var hjemme.

Nå er jeg hjemme-hjemme, det vil si i Todalen. Og her blant fjell og fjord og rare dialekter, virker Paris så endeløst langt unna. Men likevel hjemmekjært. I sju måneder var Paris byen min. Jeg kunne le rått inni meg til alle turistene, og si at -kanskje er byen er kanskje litt deres for en uke, men den er litt min i 26 uker. Jeg kjenner bakeren på hjørnet av huset der jeg bor. Jeg går forbi Place Concorde og Assemblée Nationale hver dag på vei til skolen på Place Madelène. Jeg bor i samme gate hvor Hemingways stamkafé ligger. Jeg bruker minst tre dager i uka på å se meg rundt og oppleve.

Jeg kan bruke en hel dag bare på å ta bilde av alle de ulike inngangene til metroen.


Jeg går kveldsturer om Eiffeltårnet.



Jeg kjenner hver eneste fargeklatt på Monéts Gare Saint-Lazare som henger i Musée D'Orsay. Jeg vet at damen som er på Salvador Dali-museet på Montmartre hver søndag, kjente Dali personlig. Og St.Sulpice-kirken dere ble kjent med gjennom "DaVinci-koden", kjenner jeg fordi det er den nærmeste kirken til der jeg bodde, to minutter unna. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere sjalu. Det er mest for å beskrive hva jeg lengter tilbake etter. For all del, kjære turister, dere må oppleve, oppleve. For Paris må oppleves, helst til fots, og helst lenge, slik jeg selv gjorde det i sju måneder. Helst skulle jeg vært der enda lenger.

Jeg dro. Men en god del av meg ligger igjen der enda. Når jeg en gang kommer igjen, tror jeg at jeg finner henne. La petite parisienne de Todalen.

Om nynorsk å dialækt å slik

Eg har fått mange spørsmål i samband med namnet på bloggen min. For å klare opp i det: bloggen NA Åse Toril”, betyr rett og slett ”bloggen hennar Åse Toril”, eller ”Åse Torils blogg”, for dei som likar det slik. Na er dermed ei dialektkortform for ”henna” (hennes).

De som har vore ekstra observante når de har lese dei tre første linjene, legg kanskje merke til at eg har skrive på nynorsk. Nynorsk er hovudmålet mitt, og eg skreiv det i alle dei tolv åra eg gjekk på skulen. Eg synest det er mest naturleg å skrive slik eg snakkar, og da ligg nynorsk nærast. Derfor brukar eg nynorsk både når eg skriv notatar frå førelesingar, til formelle og uformelle brev, til handlelister og når eg skriv i Næravisa, Driva, eller andre aviser der eg kan bruke nynorsk. Eg er ingen nynorskfanatikar, og har ingen intensjon om at flest muleg bokmålsbrukarar skal gå over til å skrive nynorsk. Derfor har eg heller ikkje meld meg inn i verken Målungdommen eller Noregs Mållag. Likevel synest eg det er synd at ikkje fleire som talar breie og rare dialekter som eg ikkje ser at det ofte er lettare å formulere seg på eit skriftspråk som ligg tettare opp mot talemålet deira. Argumentet om at nynorsk er ”vanskeleg” trur eg rett og slett ligg i at dei ikkje har lese nok nynorsk. Ein ting er å pugge nynorske verbformer i eit nitrist A4-klasserom. Ein annan ting er å sjå nynorsken bli bruka i litteratur og aviser. Det siste vil eg bidra til så langt det let seg gjere.

De som les dette spør dykk kanskje om kvifor eg skriv alle innlegga på bloggen min på bokmål. Eg har ikkje noko eintydig svar på det. Kanskje kjem det seg av at eg lenge var konsekvent tospråkleg. Mor mi kjem frå Drøbak, og eg snakka austlending med henne og alle andre austlendingar (sjølv om dei hadde budd i Todalen i 20 år) fram til eg vart tenåring. Likeeins leika eg på ”bokmål”, og når eg skulle tenkje over ting, tenkte eg gjerne på austlending. Det gjer eg delvis enda, og derfor har eg i alle år til dømes skrive dagboka mi og små tankeskribleri på bokmål. Ein blogg blir på mange måtar ei forlenging av dagbokforma, og derfor skriv eg oftast på bokmål i bloggen.

No er eg altså komen heim på ferie. Blir her i tre dagar før eg dreg vidare til Kypros der Silje, Astrid og eg har kjøpt restplassbillettar. Etter to interrailar og fleire bussturar gjennom Balitkum, Russland og Kviterussland, er eg ikkje akkurat storfan av pakketurar til Syden. Likevel ser eg poenget med sol og varme når dette er den einaste felles ferieveka vår, og det i skrivande augeblink er fire varmegrader og det haglar utanfor vindauget her eg sit.

I juli er eg tilbake i Todalen, og da blir det døgnet rundt-jobbing med avisfrilansing og arbeid som heimehjelp. Og når ein er heime, er det moro at alle skjønar dei rare dialektorda mine. Eg er stolt av dialekta mi, og prøvar å halde på henne så godt eg kan. Likevel er det til å stikke under ein gyngestol at eg ufrivillig knotar litt og held meg unna dei ”verste” dialektorda når eg ikkje bur heime. Det er litt slitsomt å måtte forklare annakvart ord for folk som ikkje er heilt invidde i nordmørsdialekta sine kuriositetar.

I farta har eg skrive ned ei lita liste med slike ord. Denne lista er på ingen måte fullstendig. Mange ord manglar sikkert, og eg har unngått kuriositetar som ”åfyllfat” og ”boinning”, som er dialektord, men som ikkje er ord eg brukar til vanleg. Orda som følgjer, kan eg derimot med handa på venstre hjertekammer kan seie høyrer med i daglegspråket mitt.

Hald tunga rett i munnen og gjer dykk klar for ei lita innføring i todalsdialekta mi! :)

aillvæg - alltid
ainnsles – annleis (annerledes)
attafær – bakanfor
bakels – vaflar
brok/brokja/brøkern – bukse/buksa/buksene
bok/bokja/bøkern – bok/boka/bøkene
breinnhuttu – brennesle
dråk/dråkja/drekern – jente/jenta/jentene
fatta ti – det ”fattati” = ”det begynner å ta fyr/brenne”
farrang - omgangssjuke
glas – vindauge
goillbåst - løvetann
græt – grøt (smærgræt – smørgrøt)
gæille - veldig
gångsperrr – når ein er stiv og støl etter å ha trena, har ein gångspærr
kak – brød
kakskiv – brødskive
kopptu’ - oppvaskklut
kjøle – veldig (e bruka ta her orde kjøle mykkju)
klopp – lita trapp eller bru, helst utandørs
klæn – sjuk/dårleg (som i ”e e klæn og he feber”, eller ”osten smaka klænt”).
lainnvinnj - sønnavind
lappe – frosk
lappspy - froskeegg
lortåt – skitten
lortåtkle - skittentøy
lyt – må (som e ”e lyt farra hæm” – eg må gå heim)
nattsjengel – flaggermus
poinn – under
prek/tailla - snakke
skjidår’ – skiløype
småbrød – småkaker
sækstå, sykkjå, akjå, nikkjå – seksten, sytten, atten, nitten
tykkje - synest, meine

For meir om dialekt, sjå også denne artikkelen i Dagbladet.

Ha æn rættele trivelinj dag – ikkje farra nålles’n! :)

Å gi hjemmesitterne et ansikt

Jeg gir herved kjipingene et ansikt. Jeg sitter hjemme under åpning av nytt studenthus og begynnelsen på Veka som feirer 20 års-jubilieum.

Til gjengjeld har jeg billetter til Bigbang, Ole Paus, Magnet, revyen og deLillos. Såh; nå har jeg råd til å drikke mye mer øl enn alle andre fordi jeg sparte inn på åpningsbilletten!