Jeg er bibliofil

I Todalen var jeg lånenummer åtte. I Surnadal var jeg av de første som fikk strekkode. I Trondheim var jeg fast kunde. I Paris kjente Biblioteque Nordique meg på fornavn. I Volda var diktsamlinger morsommere enn pensum på biblioteklesesalen.
Og nå er jeg jammen på kjøret i Lunner også.

Det herlige er at alt er gratis! Jeg kom hjem med to romaner, en novellesamling, to diktsamlinger, én fagbok, og én reiseskildring. Samboeren med fire DVD-er, en sangbok og en drøss lydbøker. Gratis.
Biblioteket er fint altså. Nå som jeg har brukt opp hele min 50 % lønning tjue dager før neste lønn, er det fint å kunne bytte kinokvelder med lesekvelder. Dessuten er det blitt høsten. Høsten er teppe og te og bok i sofakroken mens vinden pisker greiner på vinduet (selv om de ikke har så mye kuling å snakke om her på Hadeland).

Biblioteket på Roa er akkurat slik et bibliotek skal være. Litt 70-talls. Morknede store runde plastlamper hengende ned fra taket. Lukter brune ark når du kommer inn døra. Har hyggelig dame i skranken, og hun leer ikke et øyelokk over hva folk låner. Er så dårlig isolert at du hører skolekorpsets søte og sure toner jalle gjennom veggene. Biblioteket på Roa er slik det var før norske biblioteker rømte til kulturhusene og ble trendye og moderne med multimediakroker og internett i hjørnet.

Jeg er herved fast gjest.

Her er dagens fangst jeg skal pløye gjennom i måneden som kommer:

Romaner:
Selma Lagerlöf: Jerusalem (på nattbordet, bok i veska, med overalt)
Paulo Coelho: Elleve minutter (nattbord,veska etc., etter ferdig med Lagerlöf)

Diktsamlinger:
Dikt om kjærlighet (i sofakroken på kvelden)
Lars Saabye Christensen: Den akustiske skyggen (i sofakroken på kvelden)

Noveller:
Roy Jacobsen: Fugler og soldater (på nattbordet)

Diverse:
Einar Lunde: Dramatiske år i Afrika (på skrivebordet)
Jarle Simensen: Afrikas historie (på skrivebordet)
Er de norske fjordene åpne om natten? Hva turistene i Norge spør om (på badet)

Mulig jeg leser litt overalt. Men leses skal de, i alle fall.

Et par ord til motivasjon

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke

En idealistisk forbrukerslavinne

Jeg innrømmer det. Jeg er en idealistisk materialist, og tror man kan kjøpe en viss grad av lykke for penger.

Idealisten Åse Toril har en hviskende engel bak øret sitt. Derfor kildesorterer hun søppelet sitt nøye. Hun går ikke på akkord med seg selv når hun avgir sin stemme, og stemmer derfor heller idalistisk enn taktisk. Hun gir gamle klær til Fretex, og sender gjerne Røde Kors 500 kroner av sin slunkne studentkonto når pengene går til sultkatastrofen i Niger.

MEN:

Åse Toril har også en djevel på høyre skulder. Den gjør henne glad for å eie. Og kjøpe. Derfor bestiller hun sjelden cd’er for under 500 kroner når hun mailer Platekompaniet. Og derfor tilbringer hun første lønningsdag på Moa. Der bruker hun en uforsvarlig høy prosentandel av lønna si på klær. Der er hun også hos frisøren, som foruten å gi henne ny sveis, overtaler henne (frisørmennesket har trolig også en djevel på høyre skulder) til å kjøpe dyre frisørsjampoer og en fancy glattetang til håret. Den har kjeramiske fliser, og i tillegg til å svi av håret hennes, svir den også av resten av lønninga. Men når materialisten sitter på bussen tilbake til Volda, med bæreposer på alle kanter, føler hun seg lykkelig. På samme måte føler hun seg glad når hun går i bokhandelen.

I dag gikk Åse Toril, Djevelen og Engelen til Haugen Bok. Egentlig skulle hun bare høre om en bestilt bok var kommet, men hun sneiet sedvanlig forbi den engelske hylla på veien. Innimellom to sorte og store bokrygger sto den. Emily Brontë's Wuthering Heights.


- Ååå, så søt! Hvislet Djevelen henrykt og studerte bokpermen. Den ser ut som en liten gammeldags kokebok fra oldemoren din sin tid! Og så hendig! Får akkurat plass i håndveska di!
- Æsj, same old shit in new wrapping. Bortkasta penger, du kommer trolig ikke til å lese den før i juleferien. Og du kjøper ikke en bok på grunn av coveret. Lån den heller på biblioteket, mumlet Engelen indignert.
Men nå snakket Djevelen seg varm:
- Men se, den har jo eget bokmerke hengende fast! Et lite blått silkebånd! Så yndig!

Og dermed var både jeg og boka solgt.