bloggediblogg

jeg scannet gjennom lenkene mine i stad. de fleste lenkene lenker til sisteårs journaliststudenter i volda. disse journalister in spe har akkurat avsluttet en to måneders ekstern praksisperiode. de mest iherdige (thomasm, f.eks), blogget gjennom praksisen, men ellers var det veldig stille på bloggfronten. her også. nå er de fleste tilbake i volda, og de fleste har på en eller annen måte annonsert sin tilstedeværelse på bloggen.

det får meg til å lure: siden de fleste av disse bloggene ble født i volda, dør de da når eierne deres reiser herfra? skriver vi bare for hverandre?

disse spørsmålene surrer i hodet mitt før jeg sovner over pc-pulten. jeg skulle helst ha lagt meg. men med en gang jeg kommer tilbake til volda (som jeg gjorde i går), får jeg et behov for å uttrykke meg. hvorfor det?

selv om det faktisk er ganske mye å finne på her til at volda er en mikroplass, er det likevel et lite og oversiktlig studiemiljø. hverdagene blir ganske like, når alle mer eller mindre tråkker i samme spor (kan ikke ha "andre" miljøer så lett som man kan i større byer). får jeg da behov for å fylle hverdagen med noe mer? eller sprite den litt opp på bloggen så den overfor meg selv (og andre) virker mer interessant og actionfylt enn den egentlig er?

for når jeg nå har vært åtte uker i trondheim og jobbet for helgemagasinet til adresseavisen, ukeadressa, har det skjedd mye. dagene har vært veldig like og veldig forskjellige på en gang. like fordi de består av dusj-mat-jobb-mat-venner-sove-dusj-mat-jobb-mat-venner-sove. og forskjellige fordi jobben har vært så forskjellig fra dag til dag. rutinene er like, innholdet forskjellig.
i volda har jeg en følelse av at rutinene blir ulike (med unntak av interne praksisperioder), men at innholdet er noenlunde likt. jeg vet ikke. jeg bare flagrer ut tanker i nattemørket.

når jeg leser dette innlegget i morra, tror jeg antakelig at jeg har drukket en rødvinsflaske for mye kvelden før. men jeg er helt edru. og susa i hodet.

Hainnjhoinnj i bainnj

­- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).

Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...

Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.

Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.

Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.

Et par ord til motivasjon

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke