Kokosmakronens forbannelse

I år skal jeg ikke ta en eneste bit av mors gode kokosmakroner som er en av de 10-12 sortene hun baker hver jul (det er noen som har det).

Forhistorien er denne:

Det er lørdag. Åse Toril skraper tredje luke i kalenderen, og konstaterer at det er 21 dager til julaften, 14 dager til hun ser sin kjære i Roma, 12 dager til eksamen hun ikke har begynt å lese på, og 2 dager til hun skal ha den første av fem sendinger med husradio.

Husradioen er en øvingsradio som er laget av de som tar noen studiepoeng i radioteknikk, som den unge avisdamen i øyeblikket gjør. Siden Åses gruppe består av folk som *egentlig* vil bli fjernsynsreportere eller avisskribenter, tar de ikke sendingene så *veldig* tungt. Derfor består Åse ilddåp som radioreporter i en reportasje i serien kalt "Åse Toril gir deg julebaksten".

- Ypperlig anledning til å bake noe enkelt og godt og få gjort hele opptaket i sitt lune hjem, tenker husmorspiren. Lørdag kveld klokka 23.25 gyver hun løs på kokosmasse og eggehviter, for å bevise at hennes makroner vitterlig er både billigere og bedre enn de 30 makronene du betaler 59,50 for på Spar. Baksten går sin gang, det gjør også natta. Neste formiddag sitter Åse Toril i studio. Her bruker hun fem timer på å korte ned 12 minutters råteip til 2,20 minutters reportasje med innlagt "fjernsynskjøkken-musikk". Og to timer til å lære seg mixebordet. Men det er en annen sak. Hun sier mindre pene ord når hun er ferdig, drittlei av å høre seg selv si oppgi de tre ingrediensene som trengs for å lage disse makronene.

I alle fall. Hun kommer hjem, Åse. Lager seg suppe, setter seg ned for å begynne å repetere 1 års pensum i medievitenskap som visstnok må til for å kunne forsvare en semesteroppgave om en drøy uke. Hun sier igjen stygge ord for seg selv, og sverger på at hun skal begynne tidligere en annen gang. Så tasser hun ut til kjøkkenet for å spise trøstemat. Hun har ikke trøstemat. Det eneste som ligner, er ja. Det har du vel gjettet allerede: Kokosmakroner.

Et jafs av en makron som er sprø og seig på en gang. Faktisk akkurat passe seig til at den greier rive med seg en halv tann. Ja: du leste riktig: En halv jeksel i Åses lille (noen ville si store) kjeft, er ødelagt. Finito. Kaputt. Ikke en gang snakk om fylling. Her må det nok ny krone til.

Har hun TID til det når tid er noe hun ikke har? Har hun RÅD til det etter å akkurat ha booket hotell til Roma om fjorten dager og vært på monstershopping på Moa?
Heldigvis har hun snille foreldre.

Men gud forby kokosmakronene.

Eit rop om hjelp?

For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.

For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.




"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.

Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?

Midt i plan(e)ten

Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.

Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.




Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.

Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.




Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!

OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)

Vis meg ditt kjøleskap, og jeg skal si deg hvem du er

Kjøleskapet mitt hater meg. Det begynte så bra i august, jeg hadde 16 000 kroner på konto og fylte kjøleskapet til randen. Jeg kjøpte også en kamerat til det, et fryseskap som står i stua. Men idyllen varte ikke lenge. Kjøleskapet mitt uler og piper, og det er blitt stadig verre, så nå må jeg sove med døra lukket til kjøkkenet hver natt. Fryseren på sin side gir bare fra seg noe brummende mumling her inne på rommet hvor jeg sover, men det kan jeg leve med. Jeg tror bare det savner å prate med kjøleskapet. I alle fall, i dag var ulinga fra kjøleskapet verre enn noensinne.


”Nå må du og jeg ta oss en alvorsprat, skrek det”, etter at jeg har forsaket det over lenger tid. Jeg har brukt maks fem minutter hver morgen til å åpne det, rekke hånda målbevisst mot osten og skinka, og så klaske igjen døra så det skingrer i ketsjupflasker og melkekartonger. Kjøleskapet var slett ikke fornøyd med vedlikehold og oppfylling, viste det seg. Jeg tok hintet og vasket ut syltetøysflekkene som har etset seg ned i hyllene, men kunne nok ikke love noen snarlig oppfylling siden kontobeholdningen min er mer slunkent enn innholdet i kjøleskapet.


Siden jeg ikke har råd til å fylle kjøleskapet før neste studielån, må jeg bruke hva jeg har. Derfor kom kjøleskapet med følgende forslag til meny de neste ti dagene:

- Leverposteipaté med sursøt chilisaus
- Paprika servert på en seng av skummet melk
- Broccoli i iste-saft
- Fire dager omelett med honningsaus (her kan jeg bruke soyasaus for å sette en ekstra spiss på honningsausen).
- Margarinstuing med grønne oliven
- Mølsgomme med ketsjup og senep

Og i fryseskuffen har jeg mange isbiter jeg kan bruke som frokost…