Og så ble det fire

Eller ni eller ti. Noen ganger trenger man ikke bruke tall. Eller ord. Men om jeg skal si noen, må det bli disse to: Tusen takk.

Dagen derpå

Jeg har en oransj bok jeg kjøpte på loppemarked i høst. Jeg burde ha lest i den i går. Jeg bør faktisk lese den hver gang jeg er som i går.


Den er utgitt av Statens Edruskapsdirektorat en gang på 1960-tallet.

Inni boka er det et hefte. Det ser slik ut:


Jeg har ofte problem på flaske. Eller med flaske. Men nå kan denne mannen hjelpe meg og mange andre i min situasjon:



For meg begynte det også slik:


Man kalte det feststemning. Jeg vet ikke helt hvilket stadium hjernen min var på, men det føltes ut som ca stadium 4 (klikk på bildet for å se større versjon).


Som student med ferskt studielån på konto, kan man fort rase nedover trappetrinnene:


Boka sier at det finnes alternative løsninger.


Jeg holder en knapp på druesaft fra Tyskland. Da tror jeg også jeg skal være i stand til å mestre fremtidens teknologikrav:


Neste gang jeg er ute og inntar såkalte rusdrikker, skal jeg tenke på overlege Müllers råd:


De gamle er eldst, sier boka:


Skål for den.

Mitt liv som tenåring

Eg likar å lage lister. Her om dagen kom eg til å tenkje på at det er ti år sidan eg vart tenåring.

Det er litt rart å vere så gamal at eg synest ti år ikkje er lenge sidan lenger. Da eg var yngre, var ti år ufatteleg lenge. Samtidig er eg enda så ung at eg var radikalt annleis for ti år sidan. Her i Volda har eg dessverre ikkje noko bilde av meg sjølv som trettenåring. Men eg såg ut omtrent som no, berre mykje yngre.

Da eg var 13 år:

- fekk eg mitt første kyss
- min første kjærast
- og mi første kjærleikssorg
- skreiv eg mange dikt som stort sett handla om dei tre første punkta
- innsåg eg at storebror min ikkje berre var ein krangleven, men også ein person eg kunne snakke med. det fann eg ut fordi han var i militæret og plutseleg ikkje heime lenger.
- gjekk eg i klasse med fire gutar. berre desse fire. det var litt stressande fordi dei såg på meg som jentelus, og eg såg på dei som barn. men mest var det hyggeleg og lærerikt, sidan det var siste året eg gjekk i ein slik liten klasse
- gjekk i sko med tre tommars traktorskohælar som eg tykte var frykteleg kule fordi eg vart like høg som dei andre gutane i klassen.
- elles gjekk eg i miniskjørt og knestrømper. det var siste skrik på skoledisko.
- tok eg opp ”The Conelles: 74- 75” og Fools Gardens’ Lemon Tree på opptakskassett frå radioprogrammet ”Albin”.
- likte eg å skrive stil. til dømes om framtidsplanane mine.
- sat eg oppe til 03.00 om natta for 100 kroner, gjerne mange gongar i månaden. å vere barnevakt var stort sett den jobben ein kunne tene pengar på som 13-åring i todalen.
- brukte eg uhorveleg mykje tid på skuledagboka mi. gjerne heile kveldar der eg fylte ut sidene for ”månedens oppsummering”. i oktober 1995 var ”forrest gump” månadens film. eg trur eg hadde skuledagboka ”oh boy”. eg synest det var litt kult, for før det hadde eg hatt ”mine dyrevenner”, ”pusur” og ”midt i smørøyet”, i den rekkjefølgja.
- spelte eg handball. og var framleis så naiv at eg trudde eg kunne bli god.
- trudde eg nok 23 år var ein vaksen alder.

Når eg er 23:
- ser eg at eg eigentleg ikkje er så mykje meir vaksen enn eg var som 13-åring. eg kjøper framleis sko fordi eg trur dei er kule, men dei verkar sikkert veldig stygge og tåpelege om ti år. eg ser nok framleis på jamaldrande gutar som barn av og til. eg synest det er moro å skrive stil no òg, forskjellen er berre at eg kallar dei noveller. eg skriv framleis dikt også. å laste ned songar frå nettet og brenne dei ut på cd er omtrent som å ta opp på kassett. eg jobbar framleis for luseløn. eg sportar på tredjemølla. men trur ikkje lenger at eg kan bli god til det. Og til sist: bloggen min er eigentleg berre ei forlenging av skuledagboka.

Virkelige hallusinasjoner

Hver eneste vene i hele kloppen dirrer, det kjennes ut som om noen fosskoker blodet ditt så det bobler over. Du skjelver i et kuldegys før du kaldsvetter like etter. Hvilepuls er noe du ikke kjenner til, det føles ut som om du løper tretusenmeteren atten ganger på rad selv om du sitter helt i ro. Der ser du deg selv utenfra i fugleperspektiv. Du registrerer det som skjer rundt deg, men snakker uten å egentlig være til stede. På et minutt veksler du mellom å være superslapp og hyperaktiv. Og når du ser flere små menn med måne støvsuge redaksjonsgulvet for vann lurer på om du egentlig er på rett planet.
Akkurat slik kjennes det ut å ha vært våken 27 timer sammenhengende.

Selvpåtvunget tvang

Egentlig orker jeg ikke skrive et blogginnlegg nå. Det har jeg ikke orket på ganske så lenge. Det blir med ideer jeg kroter ned i ei notatblokk, som blir lenger og lenger, mens bloggen er akkurat like lang som den var for to uker siden.

Jeg lovet meg selv at i helga, i helga skulle det bli blogg, ja. Men i motsetning til andre, har jeg ikke blogget på hotellferie. Jeg hadde en fin ferie. Jeg kunne skrevet om den, men noen ting huskes best om de bare lagres i hodet, og ikke i bokstaver. Jeg kunne skrevet om at jeg føler meg syk nå, også. At det piper i ører, og halsen er sandpapir og om ti timer begynner en ny arbeidsuke.

Men jeg lar det bli med det. I stedet ser jeg nå bokstavene på tastaturet sortere seg sammen til noen setninger om selvpålagt tvang. For hvem er det egentlig som sier at jeg må oppdatere bloggen min hyppig? (Bortsett fra at det er en stor del av poenget med blogg). Og hvem er det egentlig som tvinger meg til å gå på skolen og NA-jobbing i morra selv om hodet mitt kjennes som en bomullsdott og jeg bokstavlig talt hakker tenner i 28 varmegrader på rommet mitt? Hvem sier at kjøkkkenet mitt, som nå er blitt et lunt hjem for grå hybelkaniner som vokser i en rasende fart, må vaskes før en ny uke tar til? Og hvem (bortsett fra sikkert mange avislesere) sier at jeg må bli flinkere til å bruke komma og punktum i setningene mine før de blir alt for lange? Hvem er det egentlig (bortsett fra Lånekassen og arbeidsmarkedet) som gjør at jeg føler meg tvunget til å begynne å jobbe neste år? Når jeg egentlig vil studere enda noen år til og ta opp enda mer lån?

Til åttende og sist koker svaret ned til at det er meg selv. Det er lett å klandre alle andre i verden enn seg selv når man føler dårlig samvittighet for noe. Så nå skal jeg få det ut på verdensveven: Jeg, og sikkert en del andre også, må bli flinkere til å innse at ikke alt er like viktig. Noen ting, som husvask og blogginnlegg, kan man faktisk bare drite i. Helt til man føler ma har lyst til å gjøre noe med det. Og så handler det litt om å senke terskelen. Et kostet kjøkken er dårligere enn grønnsåpeskuret kjøkken, men så mye bedre enn et ufeid kjøkken. Og et dårlig og ustrukturert blogginnlegg er tross alt bedre enn intet blogginnlegg.