Cinema Paradiso

I en bygd med 400 innbyggere og 30 elever fordelt på sju klasser, tok man det det man lagde selv. Eller ble tilbudt.

Køen var derfor lang nedover trappa i Ungdomshuset da Bygdekinoen kom til små og store todalinger. Ungdomshuset fungerte ellers også som bygdefestlokale, barnehage fram til jeg fylte åtte, arena for julemesser og konfirmasjoner. Men en til to kvelder i måneden var det bygdekino. Så der stod vi da, i trappa og knuget på våre fire tikroninger i handa, mens vi beundret eller fordømte hverandres valg av godteri og popcorn og ventet på å få komme inn for å se Flåklypa, Frida-filmene eller Olsenbanden. Så ble dørene åpnet opp, og vi rushet inn i Ungdomshussalen for å finne de beste plassene helt foran. Stolene var plassert på rekke og rad, og slett ikke som noen amfi-løsning. Dessuten var plaststolene harde å sitte på, så vi hadde gjerne med oss puter. De tøffeste snudde også stolen foran seg for å ha føttene på den (dette tok det selvfølgelig år før jeg turde prøve). Så var det bare å lene seg tilbake, smatte på badeball-kjærlighetene og la oss rive med av det store oppslåtte lerretet og den kraftige lyden, - helt til det ble pause og skifte av filmrull midtveis i filmen.

Jeg er helt sikker på at filmlerretet hadde krympet da jeg for første gang på flere år besøkte Bygdekinoen for et par uker siden. Det var fredag, vi stod i trappa og knuget på tre tjuekroninger og en femmer, vi hadde godteriet i veska og pute under armen. Men det var ingen kø. Vi var fire.

Det må finnes et visst besøktspotensiale, og vi må ha et lokale som egner seg for visning av film, slik at standarden på forestillingen blir tilfredsstillende for publikum, står det på hjemmesidene til Bygdekinoen.

Med THX-kino i Surnadal og hjemmekinoanlegg i hus og hytter, er ikke skifting av filmrull og sammenleggbart lerret lenger sjarmerende. Det er gammeldags. Bygdekinoen i Todalen går med tap, og noen har sagt til meg at dette er siste året vi har bygdekinoen i Todalen. Jeg synes det er trist, men skjønner at ingen vil drive med underskudd. Klart jeg får mer utbytte av filmen når jeg har topp lyd som omgir meg på alle kanter, og et lerret som strekker seg over hele veggen. Men om det gir meg en bedre filmopplevelse enn det knitrende bildet og filmrullskiftene i Todalen? Det er jeg sannelig ikke sikker på.

En idealistisk forbrukerslavinne

Jeg innrømmer det. Jeg er en idealistisk materialist, og tror man kan kjøpe en viss grad av lykke for penger.

Idealisten Åse Toril har en hviskende engel bak øret sitt. Derfor kildesorterer hun søppelet sitt nøye. Hun går ikke på akkord med seg selv når hun avgir sin stemme, og stemmer derfor heller idalistisk enn taktisk. Hun gir gamle klær til Fretex, og sender gjerne Røde Kors 500 kroner av sin slunkne studentkonto når pengene går til sultkatastrofen i Niger.

MEN:

Åse Toril har også en djevel på høyre skulder. Den gjør henne glad for å eie. Og kjøpe. Derfor bestiller hun sjelden cd’er for under 500 kroner når hun mailer Platekompaniet. Og derfor tilbringer hun første lønningsdag på Moa. Der bruker hun en uforsvarlig høy prosentandel av lønna si på klær. Der er hun også hos frisøren, som foruten å gi henne ny sveis, overtaler henne (frisørmennesket har trolig også en djevel på høyre skulder) til å kjøpe dyre frisørsjampoer og en fancy glattetang til håret. Den har kjeramiske fliser, og i tillegg til å svi av håret hennes, svir den også av resten av lønninga. Men når materialisten sitter på bussen tilbake til Volda, med bæreposer på alle kanter, føler hun seg lykkelig. På samme måte føler hun seg glad når hun går i bokhandelen.

I dag gikk Åse Toril, Djevelen og Engelen til Haugen Bok. Egentlig skulle hun bare høre om en bestilt bok var kommet, men hun sneiet sedvanlig forbi den engelske hylla på veien. Innimellom to sorte og store bokrygger sto den. Emily Brontë's Wuthering Heights.


- Ååå, så søt! Hvislet Djevelen henrykt og studerte bokpermen. Den ser ut som en liten gammeldags kokebok fra oldemoren din sin tid! Og så hendig! Får akkurat plass i håndveska di!
- Æsj, same old shit in new wrapping. Bortkasta penger, du kommer trolig ikke til å lese den før i juleferien. Og du kjøper ikke en bok på grunn av coveret. Lån den heller på biblioteket, mumlet Engelen indignert.
Men nå snakket Djevelen seg varm:
- Men se, den har jo eget bokmerke hengende fast! Et lite blått silkebånd! Så yndig!

Og dermed var både jeg og boka solgt.

Om gamle medmennesker og medmenneskelighet

Det er vanskelig å skrive noe velformulert om eldreomsorg.

For det første er det mange som har funnet ordene før deg. Les for eksempel min klassekamerat Kristians kommentar i Næravisa nr.1 i vår (Kommunesammenslåing på forsiden). For det andre er det en vedtatt sannhet at den eldste delen av befolkningen trenger et bedre tilbud enn de har i dag. Denne vedtatte sannheten blir stadig vekk gjennomdiskutert i media, tilsynelatende uten at det kommer noe vettugt og konkret ut av det.

En indignert Oddvar Stenstrøm stikker pekefingeren sin ut av fjernsynsskjermen og sier: - Vi spurte om DU mener de eldre bør få det bedre. Og hele 98 prosent av folket svarte ja. Hva sier du til det, John Alvheim? Og der kommer FrP-Alvheim med bulldoggkinnene. Han stirrer gravalvorlig inn i tv-ruta og messer ut at de eldre lever under uverdige forhold, og dette må vi gjøre noe med. FrP har planen klar og akter å bruke 50 milliarder av oljefondet dersom nettopp de 98 prosent av de som ringte inn til Holmgang vil gi sin stemme til FrP. Og det har de vel allerede gjort.

Men det var eldreomsorg jeg skulle skrive om.

Det er et stort og omfattende tema, og jeg må innrømme at for meg blir det lett et klisjéfylt begrep. Hvem er ikke enig i at de eldre bør ha det best mulig, liksom. Begrepet blir satt opp imot utdanning og barnehageplasser. Og taper. Det lar jeg ligge her.

Har bare lyst til å si noe om hva som er "best mulig". Det var nok ment godt, men omsorgsboligene i Surnadal er ikke alltid "best mulig". Som nevnt tidligere, jobbet jeg som hjemmehjelp i sommer. Det går tabloidmessig sagt ut på å vaske hus og drikke kaffe. Så lenge folk er friske nok i hodet og får ting fysisk tilrettelagt, er jeg tilhenger av at de som vil det får bo lengst mulig hjemme. Det får de også, for sykehjemmet har milelange ventelister. Så, for å korte ned litt på disse ventelistene, har kommunen en fiffig liten ting som kalles omsorgsboliger. Med forbehold om å ta feil, dreier det seg om at eldre mennesker betaler store deler av pensjonen slik at de sitter igjen med ingenting, mot at de får igjen (noen av dem) nedslitte leiligheter som ikke er pusset opp på sikkert 30 år, hjemmesykepleiere som rusher inn og ut tre ganger om dagen og hjemmehjelper som kommer alt for sjelden. Egentlig var dette ment for funksjonsfriske eldre som bare hadde behov for litt hjelp, og ville bo litt mer "vinnjle" (praktisk/hendig) enn digre gårdsbygninger med fjellskrentbratte trapper. I praksis fungerer det som et sykehjem to, bare at det er svindyrt og du ikke får det tilbudet du ville fått ved det ordinære sykehjemmet.

Det var det ene jeg ville skrive om.

Det andre var at dette dreier seg om mennesker. Som har behov for omsorg. Derfor er den andre delen av innlegget mitt denne gangen en oppfordring til alle som har gamle rundt seg, enten det er besteforeldre eller naboer. Det er nærmest en klisjé, men også en sannhet. Fryktelig mange eldre mennesker er ensomme. "E væt ikkje ka e ska jær for å få sa lang daggain te å ga", sa ei dame til meg en dag. Hun er gammel og senil. Det at hun stadig vekk svarer med enstavelsesord, gjorde at denne setningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg må innrømme at jeg etter å ha vært hos henne noen ganger, ikke trodde hun var i stand til å svare annet enn enstavelsesord. Hun husker sjelden mer enn to sekunder av nær fortid. Da jeg hadde et kvarter ledig en dag, satte jeg meg ved siden av henne, og begynte å snakke om det som opptar veldig mange gamle - nemlig været. "De e fint, men det e heitt ut no!" - Ja, svarte hun. Og slik fortsatte jeg. Etter en fem minutters tilnærmet monolog fra min side, kom altså denne setningen om lange dager. Deretter tok hun over monologen, og begynte å snakke om da hun var ung og var budeie hver sommer. Hvor hun gjette kyrne, hvor hun bodde, hvem hun var sammen med. Og der bor hun altså. Uten nære slektninger, uten annen kontakt med mennesker enn oss som fyker inn og ut og får i henne mat og medisiner.

Snakk med de eldre, folkens. En gang er det vi som sitter der.

Vakre vene Volda

Og så er jeg tilbake til Rotsethornet, verandautsikten min, 200 cd'er, senga mi, bøkene mine, OG BREDBÅND.

Det vil si at oppdateringene her på bloggen vil bli litt hyppigere nå framover. Jeg har mange ideer jeg har ruget på i sommer, men snegle-isdn og feriemodus har gjort at det har vært nesten tyst på bloggfronten.

Men her (over denne posten), kommer et av innleggene jeg skrev i sommer. Skrev det i juli, men har spart det fordi jeg ville ha jobben litt på avstand, og se en måned senere om jeg kunne stå for det jeg skrev. Og det gjør jeg, så her kommmer det.