Kjæresten min har oldefartøfler. Jeg har aldri hatt verken oldefar eller bestefar, men hadde jeg hatt det, hadde de gått i sånne.
Jeg blir i grunnen i godt humør av tøflene til Håvard. De er i alle fall mer sjarmerende enn mine egne adidas kippkjapper.
Fridomen
ved å sjå himmelen
flyte forbi
ligge i lyngen og lukte
mosen som omkransar
kroppen min
timane tikkar ikkje
på fjellet
I Todalen var jeg lånenummer åtte. I Surnadal var jeg av de første som fikk strekkode. I Trondheim var jeg fast kunde. I Paris kjente Biblioteque Nordique meg på fornavn. I Volda var diktsamlinger morsommere enn pensum på biblioteklesesalen.
Og nå er jeg jammen på kjøret i Lunner også.
Det herlige er at alt er gratis! Jeg kom hjem med to romaner, en novellesamling, to diktsamlinger, én fagbok, og én reiseskildring. Samboeren med fire DVD-er, en sangbok og en drøss lydbøker. Gratis.
Biblioteket er fint altså. Nå som jeg har brukt opp hele min 50 % lønning tjue dager før neste lønn, er det fint å kunne bytte kinokvelder med lesekvelder. Dessuten er det blitt høsten. Høsten er teppe og te og bok i sofakroken mens vinden pisker greiner på vinduet (selv om de ikke har så mye kuling å snakke om her på Hadeland).
Biblioteket på Roa er akkurat slik et bibliotek skal være. Litt 70-talls. Morknede store runde plastlamper hengende ned fra taket. Lukter brune ark når du kommer inn døra. Har hyggelig dame i skranken, og hun leer ikke et øyelokk over hva folk låner. Er så dårlig isolert at du hører skolekorpsets søte og sure toner jalle gjennom veggene. Biblioteket på Roa er slik det var før norske biblioteker rømte til kulturhusene og ble trendye og moderne med multimediakroker og internett i hjørnet.
Jeg er herved fast gjest.
Her er dagens fangst jeg skal pløye gjennom i måneden som kommer:
Romaner:
Selma Lagerlöf: Jerusalem (på nattbordet, bok i veska, med overalt)
Paulo Coelho: Elleve minutter (nattbord,veska etc., etter ferdig med Lagerlöf)
Diktsamlinger:
Dikt om kjærlighet (i sofakroken på kvelden)
Lars Saabye Christensen: Den akustiske skyggen (i sofakroken på kvelden)
Noveller:
Roy Jacobsen: Fugler og soldater (på nattbordet)
Diverse:
Einar Lunde: Dramatiske år i Afrika (på skrivebordet)
Jarle Simensen: Afrikas historie (på skrivebordet)
Er de norske fjordene åpne om natten? Hva turistene i Norge spør om (på badet)
Mulig jeg leser litt overalt. Men leses skal de, i alle fall.
jeg vil ha en grønn blogg. denne er alt for kjedelig. jeg tenkte så hardt på det da jeg lå i senga for å prøve å sove, at jeg måtte stå opp igjen for å skrive dette.
jeg er nok ikke helt god.
håvard, kan du komme å hjelpe meg? med å få en grønn blogg, og bli normal igjen?
etter åtte ukers fantastisk praksis i ukeadresa, var jeg en påskeuke på fjellet og hørte p1 og bar vatn og hentet ved og spiste masse påskegodt og gikk mye på ski.
så har jeg vært en ukes tid i paris. tilbake på gamle trakter.
og en tur på hadeland og snakket med folk på min nye arbeidsplass.
og blitt forlover for barndomsvenninna mi som skal gifte seg i sommer.
og grått noen tårer fordi jeg angret litt på at jeg takket nei til sommerjobb og evt. frilansing i ukeadressa. mest fordi jeg aldri har trivdes så godt på noen arbeidsplass, eller så godt med å være jorurnalist. men nå får jeg en halv stilling på hadeland. og jeg får studert i oslo i tillegg. og jeg får bo sammen med kjæresten. med andre ord er jeg ei heldig jente. jeg har bestemt meg nå, og gleder meg til å jobbe med nyhetsstoff og slippe å finslipe lyriske setninger som virker mer dumme på trykk enn inni hodet.
og så har jeg laget to setninger. tror jeg skal bruke dem i en novelle.
1. Det var så skremmende stille at han kunne høre sin egen puls banke i øret.
2. Fuglene går på speed om våren.
Det var i grunnen alt jeg ville si. God natt for i dag.
jeg scannet gjennom lenkene mine i stad. de fleste lenkene lenker til sisteårs journaliststudenter i volda. disse journalister in spe har akkurat avsluttet en to måneders ekstern praksisperiode. de mest iherdige (thomasm, f.eks), blogget gjennom praksisen, men ellers var det veldig stille på bloggfronten. her også. nå er de fleste tilbake i volda, og de fleste har på en eller annen måte annonsert sin tilstedeværelse på bloggen.
det får meg til å lure: siden de fleste av disse bloggene ble født i volda, dør de da når eierne deres reiser herfra? skriver vi bare for hverandre?
disse spørsmålene surrer i hodet mitt før jeg sovner over pc-pulten. jeg skulle helst ha lagt meg. men med en gang jeg kommer tilbake til volda (som jeg gjorde i går), får jeg et behov for å uttrykke meg. hvorfor det?
selv om det faktisk er ganske mye å finne på her til at volda er en mikroplass, er det likevel et lite og oversiktlig studiemiljø. hverdagene blir ganske like, når alle mer eller mindre tråkker i samme spor (kan ikke ha "andre" miljøer så lett som man kan i større byer). får jeg da behov for å fylle hverdagen med noe mer? eller sprite den litt opp på bloggen så den overfor meg selv (og andre) virker mer interessant og actionfylt enn den egentlig er?
for når jeg nå har vært åtte uker i trondheim og jobbet for helgemagasinet til adresseavisen, ukeadressa, har det skjedd mye. dagene har vært veldig like og veldig forskjellige på en gang. like fordi de består av dusj-mat-jobb-mat-venner-sove-dusj-mat-jobb-mat-venner-sove. og forskjellige fordi jobben har vært så forskjellig fra dag til dag. rutinene er like, innholdet forskjellig.
i volda har jeg en følelse av at rutinene blir ulike (med unntak av interne praksisperioder), men at innholdet er noenlunde likt. jeg vet ikke. jeg bare flagrer ut tanker i nattemørket.
når jeg leser dette innlegget i morra, tror jeg antakelig at jeg har drukket en rødvinsflaske for mye kvelden før. men jeg er helt edru. og susa i hodet.
- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).
Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...
Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.
Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.
Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.
I anledning TV2s nye Idol-look-alike-program "Skaperen" har jeg følgende idé:
Jeg skal finne opp en snøfreser som ikke freser.
Dette var et spark til Mr. Narvestad i bakgården...
Først en liten oppklaring:
- Ja, bloggen min har ligget i en liten dvale en lang stund.
- Ja, jeg har det fremdeles fortreffelig selv om jeg ikke har gitt noen som helst lyd fra meg på Verdensveven.
Hva har skjedd i mellomtiden?
- Jeg er tilbake i bartebyen, som praksisjournalist i Ukeadressa, Adresseavisens lørdagsmagasin.
- Jeg har hatt innbrudd, og ble frastjålet blant annet pc, parfymer og sminkefjerner (!)
- Etter seks dager i campingseng på hybel som ble brutt opp fem dager etter jeg flyttet inn, skiftet jeg leilighet. Nå har jeg sikkert 80 kvadrat med blant annet oppvaskmaskin og stor tv helt for meg selv =)
- Jeg har fått sommerjobb i avisa Hadeland i sju uker, samt et 40 prosents vikariat i samme avis fram til jul. Må nevnes at også Håvard har fått vikariat i sportsredaksjonen i samme tidsrom =)
- Jeg har fått årets influensaepedimi. Nei, jeg snakker ikke om fugleinfluensa, men god gammeldags influensa med feber, hodepine og hele pakka.
Hva gjør at jeg nå tar tastaturet fatt og prøver få dreis på bloggen igjen?- Å ligge til sengs med influensa femte dagen på rad gjør en i stand til å gjøre hva som helst for å få tiden til å gå, også skrive blogg selv om man har gruet seg litt fordi det er så lenge siden sist og de få leserne jeg hadde sikkert har gitt opp å gå innom denne siden.
Stemmer. Skravlende, hylende, hviskende, ropende, intense. Og fremmede. Hun hørte dem rundt seg på alle kanter, de hadde vært der i så mange timer nå at hun visste ikke om de kom utenfra eller om de var inni hodet hennes.
Kjæresten skulle tilbake for å kjøpe noe, hun kunne ikke bli med og så seg om etter et sted å hvile i mellomtiden. Hun så opp, og der var redningen. På trappen satt en tigger og så ned mens sønnen satt i fanget og så opp på henne med skittent ansikt, bedende øyne. Og stemme.
Hun gikk rett forbi. Åpnet den tunge tredøra og gikk forsiktig inn mens hun tok av seg lua og la den i hånda. Sakte gikk hun oppover det flere hundre år gamle steingulvet før hun satte seg på en slitt trebenk midt i det store rommet. Hun så opp. Fem hundre år gamle malerier som var så langt fra reklameplakatene med juletilbud som skrek mot henne i kjøpesentret ved siden av.
Hun hørte så vidt stemmer fra rommet bak sakristiet. Stemmer med en myk klang på et behagelig språk. Språket hørtes sint ut når de snakket fort. Men vakkert da de snakket sakte. Det gjorde de nå. Etter en stund gikk døra opp bak henne igjen. Høye hæler som klikket oppover marmorgulvet og stoppet opp et par benker foran henne. Hun danderte alle sine handleposer pent utover benken slik at hun var totalt omringet av dem. Så reiste hun seg opp, og kysset foten på en statue av en apostel. Jenta bak betraktet det hele uten å feste blikket på damen foran. Deretter gikk damen foran tilbake til benken sin og begynte å be. Etter ti minutter var hele seansen over, og damen stotret igjen ut på sine høye hæler tilbake til handlekaoset.
Jenta på fjerde benk bakfra ble tankefull etter dette. Hun følte en form for nærvær. Akkurat som om noen var der, selv om kirken var helt tom. Kanskje var det hennes eget nærvær hun følte så sterkt. Hun bøyde hodet, og slik satt hun til det igjen gikk i døra.
Hun kjente skrittene allerede etter et par sekunder, men snudde seg ikke. Da hun fikk øye på ham i venstre øyekrok, smilte hun. De gikk ut igjen etter en stund. Til en av verdens fineste fontener som ble ødelagt i blitzlampene fra stemmene med to digitale fotoapparat og videokamera rundt hver hals.
Men nå gjorde de henne ingenting.
Vil ønske alle (tålmodige) lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år.
Jeg har som vanlig ingen nyttårsforsett, men jeg kan jo prøve bli litt flinkere med oppdateringene på denne siden.
Den siste måneden i 2005 har jeg vært i Roma med kjæresten min, slappet maksimalt av hjemme hos foreldrene mine, hvor jeg blant annet har bladd i gamle fotoalbum. Dessverre har ikke den eldre generasjon funnet det for godt å innstallere Photoshop enda, men det får det bli ei råd med neste gang minstebarnet er hjemme.
Her er et bilde fra nyttårsaften i 1986, et par uker før min 5. fødselsdag. Jeg i tidsriktige Cherrox (som vi ikke ser), broren min i boblejakke og tv-briller (som jeg likte kalle alle firkantede briller på den tiden).
Igjen: Godt nyttår, måtte 2006 bli et heidundrende bra år med kort frekvens mellom høydepunktene!
I dag er kjæresten min 26 år. Han er verdens beste kjæreste, og befinner seg for tiden på interrail. Er det rart jeg gleder meg til å treffe ham i Roma om en drøy uke?
Gratulerer med dagen, Håvard!
I år skal jeg ikke ta en eneste bit av mors gode kokosmakroner som er en av de 10-12 sortene hun baker hver jul (det er noen som har det).
Forhistorien er denne:
Det er lørdag. Åse Toril skraper tredje luke i kalenderen, og konstaterer at det er 21 dager til julaften, 14 dager til hun ser sin kjære i Roma, 12 dager til eksamen hun ikke har begynt å lese på, og 2 dager til hun skal ha den første av fem sendinger med husradio.
Husradioen er en øvingsradio som er laget av de som tar noen studiepoeng i radioteknikk, som den unge avisdamen i øyeblikket gjør. Siden Åses gruppe består av folk som *egentlig* vil bli fjernsynsreportere eller avisskribenter, tar de ikke sendingene så *veldig* tungt. Derfor består Åse ilddåp som radioreporter i en reportasje i serien kalt "Åse Toril gir deg julebaksten".
- Ypperlig anledning til å bake noe enkelt og godt og få gjort hele opptaket i sitt lune hjem, tenker husmorspiren. Lørdag kveld klokka 23.25 gyver hun løs på kokosmasse og eggehviter, for å bevise at hennes makroner vitterlig er både billigere og bedre enn de 30 makronene du betaler 59,50 for på Spar. Baksten går sin gang, det gjør også natta. Neste formiddag sitter Åse Toril i studio. Her bruker hun fem timer på å korte ned 12 minutters råteip til 2,20 minutters reportasje med innlagt "fjernsynskjøkken-musikk". Og to timer til å lære seg mixebordet. Men det er en annen sak. Hun sier mindre pene ord når hun er ferdig, drittlei av å høre seg selv si oppgi de tre ingrediensene som trengs for å lage disse makronene.
I alle fall. Hun kommer hjem, Åse. Lager seg suppe, setter seg ned for å begynne å repetere 1 års pensum i medievitenskap som visstnok må til for å kunne forsvare en semesteroppgave om en drøy uke. Hun sier igjen stygge ord for seg selv, og sverger på at hun skal begynne tidligere en annen gang. Så tasser hun ut til kjøkkenet for å spise trøstemat. Hun har ikke trøstemat. Det eneste som ligner, er ja. Det har du vel gjettet allerede: Kokosmakroner.
Et jafs av en makron som er sprø og seig på en gang. Faktisk akkurat passe seig til at den greier rive med seg en halv tann. Ja: du leste riktig: En halv jeksel i Åses lille (noen ville si store) kjeft, er ødelagt. Finito. Kaputt. Ikke en gang snakk om fylling. Her må det nok ny krone til.
Har hun TID til det når tid er noe hun ikke har? Har hun RÅD til det etter å akkurat ha booket hotell til Roma om fjorten dager og vært på monstershopping på Moa?
Heldigvis har hun snille foreldre.
Men gud forby kokosmakronene.
For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.
Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:
På jorden et sted
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang
-André Bjerke
For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.
For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.
"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.
Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?
Det snør ute. Jeg var ute på verandaen min i stad, penthouseutsikten. Jeg stirret opp i himmelen, og snøfnuggene kom mot meg, mot meg, mot meg. Som om de aldri fikk treffe bakken. Jeg frøs og gikk inn igjen. Mens jeg hadde vært ute, hadde fnuggene hopet seg opp og laget en hvit stripe som så ut som myk bomull nederst på vinduene mine. Det er akkurat som om det blir lunere her inne. Nå er den en håndlengde bortenfor her jeg sitter. Så nær den kan komme uten at den smelter. Fint i grunnen, å sitte sånn inne med en kopp kakao og la tankene fly i takt med snøfnuggene.
Men nå må jeg tilbake til semesteroppgaven.
......og huttemegtu
Tidsmaskin ønskes kjøpt snarest. Bør gå tilbake til 1989 og tidligere, gjerne 1986. Har ikke penger, men betaler gjerne i boller.
I 1986 skal jeg besøke bestemor, leke med dukkene mine, bite Den Rosa Panteren i beinet, ligge på fanget til Bainnse, kanskje tegne en tegning, bygge slott og veier i sandkassa, agere Gro Harlem Brundland og Kåre Willoch-debatt på tv, spise hvit Bugg, leke "boksen går", ringe på døra og springe vekk, se Portvæin 2, alltid få slikke sjokoladekremen i bollen når mor baker, sykle trehjuls-sykkel, tro på julenissen.
Rett og slett ha ingen bekymringer i verden.
Reisefølge søkes.
Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.
Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.
Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.
Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.
Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!
OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)
I dag er det lørdag igjen. Cirka en gang i uka pleier det jo å være det. Jeg har et skiftende forhold til lørdager.
Da jeg var riktig liten, var lørdag identisk med Kick Lakrisstang og lørdagsbarne-tv. På lørdager kunne jeg velge nesten hvilket godteri som helst nede på butikkene (da jeg var liten, var nemlig ikke den andre butikken i Todalen lagt ned enda). Jeg husker jeg stod med store øyne og så på barna som kjøpte røde store poser med "Barne-tv godt", men jeg skjønte dem ikke. Jeg hadde jo fått min lille gullbarre, som jeg ikke hadde villet bytte bort for alt i verden.
Taco og Solo og Allô Allô
Så ble jeg litt eldre. Kanskje rundt ti-tolv. Da var det stas å være på overnattingsbesøk hos venninner. Jeg fikk mine første erfaringer på kjøkkenet, vi lagde pizza og taco og snakket lenge i mørket etter at lyset var slått av. Eller hadde "lørdagskos" med Solo og hjemmelagd pizza med familien. Så Allô Allô og KLM der Trond Kirkvaag og Lystad og Mjøen var Kristen Gislefoss og Vidar Theisen. Og den gangen var det bare statskanal, så da vi kom på skolen mandagen, hadde alle felles referanser. Alle gikk rundt og lekte Krisen og Vidar med rare stemmer.
Kuldekos
Så ble jeg enda litt eldre, nesten voksen, trodde jeg. Jeg begynte å jobbe på den butikken som enda ikke var nedlagt. Da var jeg 16. Omtrent på den tida syntes jeg ikke det lenger var så stas å involvere foreldrene i lørdagskosen. Jeg fikk en litt misoppfattet forståelse av lørdagskos, fordi jeg trodde den bestod i å fryse føttene av seg utenfor en bensinstasjon mens ryggsekken min absolutt ikke var fylt med lørdagskospizza og jeg stod der med venninnene og så på de som var så voksne at de kunne få ha utestedet sitt inne.
Og så ble butikken lagt ned, og jeg begynte å jobbe omtrent hver lørdag på den andre butikken. Da jeg kom hjem i fire-fem tida var det en eneste stor organisering for enten å få skyss inn til sentrum der jeg nå var gammel nok til å dra på utestedene, eller kjøre mase seg til bilen for å besøke venner.
Reprise
Nå er lørdagene litt av alt. Jeg kan ta meg en tur på et av de maaange utestedene i Volda og drikke mer alkohol enn jeg burde. Jeg sitter på kafé og kan lese aviser i mange timer. Eller jeg invitere noen hjem på taco og mimre om det gode gamle 90-tallet. Men jeg kan også sitte med kjæresten min og spise hjemmelaget pizza mens vi ser KLM i reprise statskanalen.
Og i dag er ringen sluttet. Jeg er hjemme på besøk og vi skal ha pizzaen som alltid blir mye bedre når mor lager den enn jeg gjør det. Og så har jeg kjøpt en Kick lakrisstang. Den er fremdeles svart gull for meg.
Eller ni eller ti. Noen ganger trenger man ikke bruke tall. Eller ord. Men om jeg skal si noen, må det bli disse to: Tusen takk.
