bloggediblogg

jeg scannet gjennom lenkene mine i stad. de fleste lenkene lenker til sisteårs journaliststudenter i volda. disse journalister in spe har akkurat avsluttet en to måneders ekstern praksisperiode. de mest iherdige (thomasm, f.eks), blogget gjennom praksisen, men ellers var det veldig stille på bloggfronten. her også. nå er de fleste tilbake i volda, og de fleste har på en eller annen måte annonsert sin tilstedeværelse på bloggen.

det får meg til å lure: siden de fleste av disse bloggene ble født i volda, dør de da når eierne deres reiser herfra? skriver vi bare for hverandre?

disse spørsmålene surrer i hodet mitt før jeg sovner over pc-pulten. jeg skulle helst ha lagt meg. men med en gang jeg kommer tilbake til volda (som jeg gjorde i går), får jeg et behov for å uttrykke meg. hvorfor det?

selv om det faktisk er ganske mye å finne på her til at volda er en mikroplass, er det likevel et lite og oversiktlig studiemiljø. hverdagene blir ganske like, når alle mer eller mindre tråkker i samme spor (kan ikke ha "andre" miljøer så lett som man kan i større byer). får jeg da behov for å fylle hverdagen med noe mer? eller sprite den litt opp på bloggen så den overfor meg selv (og andre) virker mer interessant og actionfylt enn den egentlig er?

for når jeg nå har vært åtte uker i trondheim og jobbet for helgemagasinet til adresseavisen, ukeadressa, har det skjedd mye. dagene har vært veldig like og veldig forskjellige på en gang. like fordi de består av dusj-mat-jobb-mat-venner-sove-dusj-mat-jobb-mat-venner-sove. og forskjellige fordi jobben har vært så forskjellig fra dag til dag. rutinene er like, innholdet forskjellig.
i volda har jeg en følelse av at rutinene blir ulike (med unntak av interne praksisperioder), men at innholdet er noenlunde likt. jeg vet ikke. jeg bare flagrer ut tanker i nattemørket.

når jeg leser dette innlegget i morra, tror jeg antakelig at jeg har drukket en rødvinsflaske for mye kvelden før. men jeg er helt edru. og susa i hodet.