Hainnjhoinnj i bainnj
- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).
Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...
Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.
Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.
Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.
7 kommentarer:
Stor applaus og to poeng til deg! Hehe. Jeg tror jeg skjønte 95 prosent av historien, og fikk det endelige beviset på at du egentlig er trønder :)
Eg håpar det er berre eg som ikkje skjønnar korfor eit menneske som seier ho har nynorsk som hovudmål skriv bokmål i bloggen sin.
Men det er bra du er folkeleg, da!
Så var det gangen en mann gikk rundt med et hundebånd i hånden, for han måtte gjøre noe annet enn å bare sitte inne. Men det var ikke så enkelt å gå med båndet i hånden, for det var en hannhund, og han var ganske annerledes en andre hunder. Hannhunden hadde en ball i munnen. Og det var i grunnen alt jeg har om hannhund i bånd med ball i munnen.
Nei, det er ikke helt det samme, gitt!
Unge Yngvison (tar på seg hersketeknikk-rollen):
Som jeg har skrevet i innlegget Om nynorsk og dialekt og sliktidligere , er jeg ingen konsekvent nynorskbruker. Når jeg får sjansen til det i aviser, skriver jeg gjerne nynorsk. Alle formelle brev skriver jeg på nynorsk, og av og til noveller og dikt. Det spørs egentlig på humøret. Jeg var tospråklig og snakket østlending til mor og halve slekta fram til jeg var 12. Muligens det er derfor det sitter i meg, jeg tenker faktisk på østlending og ikke nordmøring inni meg når jeg skriver bokmål. Skal du ha en repetisjon og fullstendig begrunnelse, får du lese innlegget jeg skrev i sommer.
Eg skriv altså både nynorsk og bokmål, og gidd ikkje fronte målsaka verken på den eine eller andre sida.
Neida, ingen krev at du skal fronte noko som helst. Men når du skriv at nynorsk er hovudmålet er det enno eit paradoks at alle bloggpostane i overskueleg fortid er på bokmål.
Utover det går det sjølvsagt fint an å seie at ein har nynorsk som hovudmål sjølv om humøret heile tida tilseier at ein skriv bokmål.
Å skulde folk for hersketeknikk er forøvrig nesten like barnsleg som å bruke det.
Nok ein gong saknar eg å kunne bruke kroppsspråket når eg skriv.
Det var EG som tok på meg hersketeknikk-rolla ved å seie "unge yngvison". Parantesen var meint som ei forklaring av kva for rolle EG tok på meg ved å seie det.
Så har vi det ute av verda.
Nøgd no?
Jadda. Tenk så flinke menneska kjem til å vere på skriftleg kommunikasjon om hundre år. Viss ikkje videotelefonen tek heilt av da.
Legg inn en kommentar