Ja, så har det blitt vår. - I år også

Vår er så mangt. Det første hvite teppet av hvitveis ved en sildrende bekk med snøsmeltevann. Blek hud i brennende sol. Studenter drevet mellom eksamenspanikk og våryrhet. Å våkne til at DeLillos spiller ”vår” og kjenne sola i varme striper over ansiktet. Barn som hopper paradis. Utepils. Sengetøy som lukter frisk luft. Irrgrønne trær og snødekte fjelltopper. Og lam som så vidt greier stå på føttene og stotre fram et bæ.

”Og våren, den er en klisjé, den er en klisjé. – Men hva gjør vel det?”

Paus(e)musikk

I festlig festivalmas med masse alkohol og konserter, er det godt å ha Ole Paus. Og kirken.

I kveld vil jeg slå et slag for visekunsten. Og kirken som konsertlokale. Ole Paus er en ordkunstner. Og når man er i et lokale nedstrippa for stæsj og bråk og andre ting som kan overdøve musikken, kommer tekstene til Paus virkelig til sin rett. Det fortjener dem.

Paus hadde fortjent flere tilhørere også. I likhet med meg selv, våknet sikkert mange voldastudenter som fyllesyke vrak. Når man har brukt gårkvelden til alt annet enn religiøse aktiviteter som samsvarer med kristelig moral, frister det kanskje ikke særlig å gå i kirken. Men det er akkurat da det er mest givende å være der. (Selv om jeg ikke er kristen, og meldte meg ut av statskirken straks jeg fylte 18).

I løpet av en time klarte Ole Paus bevege omtrent hele spekteret mitt av følelser. Akkurat slik skal en god konsertopplevelse være. Jeg ble engasjert da han sang tekster med politisk snert (hvor blir det av nåtidens popartister og politiske sanger--jeg savner en ny Janis Joplin og Bob Dylan!). Jeg lo godt og befriende under historiene hans, både under og etter sangene. Når han synger sin egen "innerst i sjelen" lar jeg meg bevege mye mer enn den såpeglatte versjonen til Sissel Kyrkjebø. Og da han avsluttet hele konserten med "O bli hos meg" (som jeg har et spesielt forhold til) på kassegitar, kunne jeg ikke for at tårene trillet.

Sett fra andre rad ble konserten på alle måter en nær opplevelse. For å si det med store ord, hadde jeg en time der jeg kom tettere inn på livet enn det tusen Bigbang-konserter kan gi meg

Baksmellen

BigBang og øl --smeller til

Et hus som faktisk er verdt flere års studier. På en plass der det er lettere å komme seg med fly til Kualalumpur enn med bil til Trondheim. For det nye studenthuset "Rokken" er definitivt en grunn til å slutte å klage på at Volda er et for lite sted, og at transporttilbudet til Rust i Ørsta er dårlig når man har lyst på konsert. Nå kan jeg rusle ned til Rokken på fem minutter. Eller som i går enda kortere, siden jeg var hos Léa på vorspiel. I går kveld var stemningen minst like god som på Rockefeller eller Samfundet på sitt beste. For min del ble BigBang-konserten her mye bedre enn den jeg opplevde i Trondheim for to år siden. Jeg brøytet meg veg sammen med Syvde-Ingvild og vips stod vi helt framme med scenekanten og digget tekster og sang og lot oss fascinere av hvor bra denne gruppa er live.

Siden jeg var en av dem som heller ville drikke opp ølen min enn å kaste den opp på scenen, har jeg i dag en fin liten baksmell. Men det er verdt det. Det er så utrolig verdt det, og jeg kan ikke vente til alle de andre kveldene jeg skal storkose meg i disse lokalene!

Å gi hjemmesitterne et ansikt

Jeg gir herved kjipingene et ansikt. Jeg sitter hjemme under åpning av nytt studenthus og begynnelsen på Veka som feirer 20 års-jubilieum.

Til gjengjeld har jeg billetter til Bigbang, Ole Paus, Magnet, revyen og deLillos. Såh; nå har jeg råd til å drikke mye mer øl enn alle andre fordi jeg sparte inn på åpningsbilletten!