Paus(e)musikk

I festlig festivalmas med masse alkohol og konserter, er det godt å ha Ole Paus. Og kirken.

I kveld vil jeg slå et slag for visekunsten. Og kirken som konsertlokale. Ole Paus er en ordkunstner. Og når man er i et lokale nedstrippa for stæsj og bråk og andre ting som kan overdøve musikken, kommer tekstene til Paus virkelig til sin rett. Det fortjener dem.

Paus hadde fortjent flere tilhørere også. I likhet med meg selv, våknet sikkert mange voldastudenter som fyllesyke vrak. Når man har brukt gårkvelden til alt annet enn religiøse aktiviteter som samsvarer med kristelig moral, frister det kanskje ikke særlig å gå i kirken. Men det er akkurat da det er mest givende å være der. (Selv om jeg ikke er kristen, og meldte meg ut av statskirken straks jeg fylte 18).

I løpet av en time klarte Ole Paus bevege omtrent hele spekteret mitt av følelser. Akkurat slik skal en god konsertopplevelse være. Jeg ble engasjert da han sang tekster med politisk snert (hvor blir det av nåtidens popartister og politiske sanger--jeg savner en ny Janis Joplin og Bob Dylan!). Jeg lo godt og befriende under historiene hans, både under og etter sangene. Når han synger sin egen "innerst i sjelen" lar jeg meg bevege mye mer enn den såpeglatte versjonen til Sissel Kyrkjebø. Og da han avsluttet hele konserten med "O bli hos meg" (som jeg har et spesielt forhold til) på kassegitar, kunne jeg ikke for at tårene trillet.

Sett fra andre rad ble konserten på alle måter en nær opplevelse. For å si det med store ord, hadde jeg en time der jeg kom tettere inn på livet enn det tusen Bigbang-konserter kan gi meg