A Paris
Er det ikke litt rart at man kan få hjemlengsel til et sted man egentlig ikke kan kalle hjemme, fordi man ikke var der lenge nok? Da er det vel bare lengsel, sier du vel. Men min lengsel tilbake til Paris er hjemlengsel. Et freesbee-kast fra Jardin du Luxembourg. 1,5km fra Louvre, 2km til Champs-Elysées, 1 km fra Latinerkvarteret, en gate fra Bvd. St.Michel. I samme gate som Tour Montparnasse.
Rue de Rennes. Der bodde jeg i sju måneder. Fra tidlig i januar til seint i juli i fjor, var Paris hjemmet mitt. Likevel visste jeg alltid at det var Norge som virkelig var hjemme.
Nå er jeg hjemme-hjemme, det vil si i Todalen. Og her blant fjell og fjord og rare dialekter, virker Paris så endeløst langt unna. Men likevel hjemmekjært. I sju måneder var Paris byen min. Jeg kunne le rått inni meg til alle turistene, og si at -kanskje er byen er kanskje litt deres for en uke, men den er litt min i 26 uker. Jeg kjenner bakeren på hjørnet av huset der jeg bor. Jeg går forbi Place Concorde og Assemblée Nationale hver dag på vei til skolen på Place Madelène. Jeg bor i samme gate hvor Hemingways stamkafé ligger. Jeg bruker minst tre dager i uka på å se meg rundt og oppleve.
Jeg kan bruke en hel dag bare på å ta bilde av alle de ulike inngangene til metroen.
Jeg går kveldsturer om Eiffeltårnet.
Jeg kjenner hver eneste fargeklatt på Monéts Gare Saint-Lazare som henger i Musée D'Orsay. Jeg vet at damen som er på Salvador Dali-museet på Montmartre hver søndag, kjente Dali personlig. Og St.Sulpice-kirken dere ble kjent med gjennom "DaVinci-koden", kjenner jeg fordi det er den nærmeste kirken til der jeg bodde, to minutter unna. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere sjalu. Det er mest for å beskrive hva jeg lengter tilbake etter. For all del, kjære turister, dere må oppleve, oppleve. For Paris må oppleves, helst til fots, og helst lenge, slik jeg selv gjorde det i sju måneder. Helst skulle jeg vært der enda lenger.
Jeg dro. Men en god del av meg ligger igjen der enda. Når jeg en gang kommer igjen, tror jeg at jeg finner henne. La petite parisienne de Todalen.
6 kommentarer:
Bra gjort, Åse Torill.
Sjølv for meg med sterke og seigliva fordommar mot alt som har med Frankrike å gjera, klarte du å vekka ein viss lengsel med det innlegget der.
Det er lite som slår det å sitte med en iskald Heineken på en takveranda i Paris og skue utover de parisiske takene etter en lang dags marsj rundtom i byen.
For en nydelig by Paris er.
Heidi: Eg hadde sjølv fordommar mot Tyskland i lang tid. Men etter å ha vore der eit par gongar, og fire års tyskpugging ligg langt i bakhovudet, må eg seie at eg likar både landet og språket. For det første er tyskarane er ekstremt trivelege menneske. Dessutan synest eg Berlin er ein mykje meir trendy, levande og spanande by enn Paris. Men vakrare enn Paris,- det blir den nok aldri :)
Thomas: Et rødvinsglass Bordeaux er heller ikke å forakte ;) Takverandaer er forresten noe vi skulle hatt mer av i Norge.
Toppen av tospråklegheit:
Å svara vestlendingen på nynorsk og austlendingen på bokmål.
Så er eg vel da også litt splitta med ei mor som er austlending og ein far herfrå ;)
Eg trur Paris var betre før. Det sa Hemingway.
Legg inn en kommentar