Skapskribleria na Åse Toril

Aa slenge dritt paa andre

2007-06-09T18:33:00.000+02:00

Vi sitter paa en benk og venter paa toget. Humtihum, hadde vi sikkert sagt om det ikke hadde vaert for at vi tidde stille. Og, saa.

SPLAETT!

Hvor kom den lyden fra?

Jeg tar haanden opp til mitt eget hode. Der er det blott. Veldig blott. Naar jeg tar haanden min ned igjen og jeg titter paa den, ser jeg at den er gronn ogsaa. Og titter jeg opp, mange menter hoyt der oppunder taket paa stasjonshallen, saa ser jeg den.

Den franske duen som kurrer godt over aa slenge dritt paa norske frokener.

Den gyldne reiseregel

2007-06-08T00:41:00.000+02:00

Det finnes noen gyldne reiseregler.

Dette er hva som poppet opp i hodet mitt en juninatt i Nice, 2007.

1. Det gaar ti kinesere for hver amerikaner. Det vil si at EN amerikaner braaker mer enn TI ydmyke kinesere som gaar saa stille i gangene at de nesten maa si unnskyld til korridorgulvene for at de traakker paa dem.

2. Man trenger ikke si WOOOOOW hver gang man ser noe som er fint.

3. Det er greit aa ikke dusje saa ofte paa ferie. Men det er IKKE greit aa dukke opp i svette smaa hotpants og singleter man har sovet i til frokost.

4. Hvis noen anbefaler deg en pittoresk landsby du MAA dra til, og i tillegg sier WOOOW, saa STYR UNNA! Jeg snakker av erfaring.

5. Dersom en gammel mann paa over 70 setter seg paa en benk ved siden av deg og inviterer deg til aa prate, saa chat med og bli klokere. Jeg snakker av erfaring. Og ikke si WOOOOW.

6. Ikke folg med paa vaermeldingen, og ikke lytt til erfarne vaerfolk. Om du likevel maa folge vaermeldingene paa nettet, velg den du helst vil skal vaere riktig, og STOL paa den. Tro kan flytte fjell.

7. Om det svimler for deg og det kjennes ut som om du skal til aa besvime, saa er det nettopp det du er i ferd med aa gjore. Sjokolade hjelper mot ALT. La den alltid ligge i veska mot lavt blosukker.

8. Om du har kart, ikke bruk det om du har kjaereste. Det er mye mer avslappende aa dilte etter. Om kjaresten din ikke finner veien og du begynner aa bli sliten og lei, ta fram sjokoladen i veska. Den hjelper mot alt. Baade bestikkelser og daarlig humor. Jeg snakker ikke av erfaring.

9. Taasandaler med silkeremmer er kanskje fine. Joggeskoene er kanskje ikke fine. Men er du turist, saa vaer det med overbevisning. Paa med joggeskoa!

10. Kjop orepropper og steng verden ute akkurat naar det passer deg. OBS! Maa ikke legges i paracetesken.

Postet fra et hostel i Nice.

Siste rest av vinteren

2007-04-16T22:26:00.000+02:00

Selv om det den siste uka har vært varmere i været og full vår, bærer jeg ennå preg av vinteren. Den satte nemlig sitt preg på meg oppe på Påskefjellet.

Jeg hostet og frøs sammenhengende i en uke. Da jeg kom tilbake til Hadeland var det en dag på jobb, og så rett til sengs. Så senga, og så jobb, og så helgevakthelvete, som jeg skal skrive om i et annet innlegg. Og nå er jeg frisk.

Men først: Årsaken til sykdommen, og til at jeg koste meg fælt i løpet av påska. I tekst og bilder.

Jeg tok fjellsekken fatt og dro til Påskefjellet. Også fjols drar til fjells.
Det finnes jo som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Klærne skulle det ikke stå på. Jeg utrustet meg med min nyinnkjøpte Gore Tex Dry Shell-anorakk og labbet og klabbet i vei på bortoverski til Hanstrøa på Påskefjellet.

Men været var det verre med. Ordet «Drømmepåske» ble raskt byttet ut med «Innepåske». Du vet det blåser når stearinlysflammen inne i stua ikke lenger står loddrett. Og du vet at i storm kan mose-isolasjon anno 1939 aldri kan erstatte Glava isolasjon anno 2007. Det er sjarmerende med laftede tømmervegger, men når kulingen uler gjennom glipene,er det ikke akkurat badstuvarmt.
Man går lett på veggene når man må sitte inne i vinden.
Og når selv en tur på utedo blir til en Amerika-reise, er det mye som blir holdt innenfor husets fire vegger.

Langfredag fikk vi nok. Så snart vinden løyet nok til at jeg kunne gå oppreist, tok jeg på meg Gortexen og gikk til nabohytta. Da jeg gikk var det oppholdsvær, og ved nabohytta gløttet til og med sola fram. Det varte imidlertid ikke lenge. Norrøna kan si hva de vil om sin anorakkjuvel i Gore Tex Dry Shell, men i nordvest hjelper bare sydvest.
Jeg har vært ute en vinterlangfredag før, men her hjalp det ikke å snu kappa etter vinden. Sjelden har to kilometer vært så lange. Men ikke snakk til en vestlending om vind.
Vinden på Østlandet er som oftest til å blåse av.

Magnus 1 år

2007-04-10T18:58:00.000+02:00

Magnus runder ett helt år i dag! Sååå stor var han da mamma Tove holdt ham opp for en skuelysten gjeng da han feiret fødselsdagen sin i dag.

Dagens spørsmål II

2007-04-02T09:14:00.000+02:00

Vil asfalten vokse sammen igjen når våren og tælen er over?

Dagens spørsmål

2007-03-31T12:24:00.000+02:00

For tida hører jeg stadig om dette fjellet på tv og radio, så nå lurer jeg på:

Er Påskefjellet annerledes enn andre fjell?

Og er dette fjellet i slekt med Påskeøya?

Når vinter blir vår

2007-03-27T21:08:00.000+02:00

I helga var gikk jeg tur sammen med Guro på Bygdøy.

I deilig vårvær...

...gikk vi tur ved Oslofjorden, hvor vi så blåveis,

...og gikk til Norsk Folkemuseum, hvor vi lekte pinups med joggesko ved bensinpumpene.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin lørdag.

Hipp hipp hurra!

2007-03-20T22:45:00.000+01:00

Hva er det beste å gjøre for å feire akkurat nå?

- Barbere av bartene på Trånnjæms politistyrke, og pynte meg før jeg drar på fest for å kjøpe en kasse Dahls pils og dainnsa på bordet?
- Kjøpe en repetisjonsordbok med palataliseringer?
- Sykle Munkholmen rundt en runde eller fem?
- Feste meg selv til spiret av Nidarosdomen og gaule Åge Alexandersens "Levva livet"?

- Eller rett og slett sette meg ned i sofaen, og se for meg hvor fantastisk bra det skal bli å komme tilbake til Ukeadressa, for å jobbe som sommervikar =)

Magnus den store

2007-03-19T15:12:00.000+01:00

Dette er Håvards lille nevø, og mitt og Håvards fadderbarn.

Han heter Magnus, er snart ett år gammel, og er Hadelands største fotokjendis.

På det første bildet er han ni måneder gammel, og tar bilder av meg mens jeg tar bilder av ham.

På de nederste bildene er han sju måneder gammel. Her var fotballen i fokus, fram til fadderens fotoapparat ble mer interessant. Babyer er lette å avlede, men det er jammen faddere også, når en slik liten tass kommer på besøk.

Og det gjør han stadig vekk, for Magns bor nemlig nøyaktig 11 trappetrinn over oss. Foreløpig må trinnene krabbes, men nede på kjøkkengulvet går det fint an å stabbe ustødige skritt bortover gulvet.

Du skal ikke se bort i fra at det blir mer fra Magnus i tiden framover.

Ettermiddagslykke

2007-03-13T20:13:00.000+01:00

Første dagen etter ferier er alltid den verste og den beste.

Verst fordi alt tapper en for energi selv om man er mer enn på plussiden etter å ha sovet og slappet av i ei uka. Verst fordi du har prestasjonsangst og er redd for å gjøre eller skrive feil, selv om du egentlig skriver bedre enn normalt fordi kreativiteten er større når man har badet latteriene en uke.

Men best fordi man aldri så klart ser hvorfor man har valgt dette yrket. Når man gleder seg over å høre menneskers historier, sitte og flikke i Photoshop og forme finurlige setninger.

Og best fordi hverdagen er tilbake. Den grå hverdagen der man etter å ha inntatt et helt vanlig måltid, med posewokgrønsaker og Onkel Bæns villris kan sette den nyinnkjøpte espressokanna på kokeplata. Ser dampen komme ut av den lille lufteventilen, høre vannet koke, og snuse inn lukten av nykokt kaffe som man nyter i sofakroken mens man ser Dagsrevyen.

Livet er i grunnen ikke så verst når man har vært lenge nok borte til å se hverdagen utenfra og ha overskudd til å oppleve de små tingene.

Tider som var

2007-03-12T00:05:00.001+01:00

Det er lenge siden man så lyset i dette huset.

Et gjenglemt liv.

Tidens tann gnager i tapetet, setter sine spor i bildene, men glemmer igjen detaljene.

Vinteren har jaget varmen bort fra kjøkkenet.

Livet gror igjen. Ingen sitter lenger ved vinduet og vender blikket mot verden. Men åpner du dørklinken, kommer du inn i den gamle.

De ser rødt

2007-03-11T00:35:00.000+01:00

Rød Valgallianse (RV), Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og partienes ungdomsorganisasjon Rød Ungdom (RU) ble i går slått sammen, og heter nå Rødt.

For å gjøre det politiske landskapet mer forståelig for Ola Dunk, foreslår jeg følgende navn på de resterende partiene.

Sosialistisk Venstreparti: Rosa (Har vannet ut rødfargen sin etter at de ble med i koalisjonsregjering)
Arbeiderpartiet: Lilla (De har fått mye blått i seg de siste 15 åra, med bl.a. salg av statsbedrifter)
Senterpartiet: Lysegrønn (Gresset er bestandig grønnere på den andre siden. I regjering, utenfor regjering. Taktiske grønnskollinger, de folka)
Kristelig Folkeparti: Grått (Æhh....Hva skjedde med KrF etter Bondevik og Valgjerd?)
Venstre: Grønt (Det eneste ordentlige miljøpartiet etter at SV bokstavelig talt gasser seg i regjering)
Høyre: Blått (De prøver å være liberale, men konservative er de fremdeles)
Fremskrittspartiet: Brunt (Ingen ytterligere kommentar)

Og så kommer oppfølgingsspørsmålet: Hva ville du kalt partiene om du hadde fått bestemme?

Tur til Tallin

2007-03-10T22:16:00.000+01:00

Grå kommunismebygninger. Røde Rapunsel-tårntak
Havet vi ikke har på Hadeland
Halve priser og hele opplevelser
Skogens konge som smelter på tungen
Tu-ru-tu-tu-tu-tuuuuuuu
Vulgære gatenavn
En russisk bløtkakekirke
Et berg til frokost og et blikk til kvelds
Svettende styrketrening og sval sauna
Musikk. Musak. Og middelalderen
En måke som ble vår make
Tårene i dyrehagen
En miniatyrby gjennom et tårnvindu
Og smilet ditt

Tolk det som du vil. Men slik var Tallin.

Kom og blogg i gang...

2007-03-10T14:06:00.000+01:00

Slik er det blitt, vettu.

Blogg ditt liv.

Men det finnes andre måter å uttrykke livet sitt på, også.

Dette halvåret har jeg lest mye, skrevet enda mer, og tatt mange tusen bilder. Mye av det hadde kanskje egnet seg på en blogg.

Og nå har jeg startet med blanke ark og fargekoder, og begynt på nytt.

Bloggen na Åse er herved relansert.

Tøflus

2006-10-11T23:05:00.000+02:00

Kjæresten min har oldefartøfler. Jeg har aldri hatt verken oldefar eller bestefar, men hadde jeg hatt det, hadde de gått i sånne.
Jeg blir i grunnen i godt humør av tøflene til Håvard. De er i alle fall mer sjarmerende enn mine egne adidas kippkjapper.

Heime på haustferie månadsskiftet september/oktober

2006-10-03T22:59:00.000+02:00

Fridomen

ved å sjå himmelen

flyte forbi

ligge i lyngen og lukte

mosen som omkransar

kroppen min

timane tikkar ikkje

på fjellet

Jeg er bibliofil

2006-09-04T20:33:00.000+02:00

I Todalen var jeg lånenummer åtte. I Surnadal var jeg av de første som fikk strekkode. I Trondheim var jeg fast kunde. I Paris kjente Biblioteque Nordique meg på fornavn. I Volda var diktsamlinger morsommere enn pensum på biblioteklesesalen.
Og nå er jeg jammen på kjøret i Lunner også.

Det herlige er at alt er gratis! Jeg kom hjem med to romaner, en novellesamling, to diktsamlinger, én fagbok, og én reiseskildring. Samboeren med fire DVD-er, en sangbok og en drøss lydbøker. Gratis.
Biblioteket er fint altså. Nå som jeg har brukt opp hele min 50 % lønning tjue dager før neste lønn, er det fint å kunne bytte kinokvelder med lesekvelder. Dessuten er det blitt høsten. Høsten er teppe og te og bok i sofakroken mens vinden pisker greiner på vinduet (selv om de ikke har så mye kuling å snakke om her på Hadeland).

Biblioteket på Roa er akkurat slik et bibliotek skal være. Litt 70-talls. Morknede store runde plastlamper hengende ned fra taket. Lukter brune ark når du kommer inn døra. Har hyggelig dame i skranken, og hun leer ikke et øyelokk over hva folk låner. Er så dårlig isolert at du hører skolekorpsets søte og sure toner jalle gjennom veggene. Biblioteket på Roa er slik det var før norske biblioteker rømte til kulturhusene og ble trendye og moderne med multimediakroker og internett i hjørnet.

Jeg er herved fast gjest.

Her er dagens fangst jeg skal pløye gjennom i måneden som kommer:

Romaner:
Selma Lagerlöf: Jerusalem (på nattbordet, bok i veska, med overalt)
Paulo Coelho: Elleve minutter (nattbord,veska etc., etter ferdig med Lagerlöf)

Diktsamlinger:
Dikt om kjærlighet (i sofakroken på kvelden)
Lars Saabye Christensen: Den akustiske skyggen (i sofakroken på kvelden)

Noveller:
Roy Jacobsen: Fugler og soldater (på nattbordet)

Diverse:
Einar Lunde: Dramatiske år i Afrika (på skrivebordet)
Jarle Simensen: Afrikas historie (på skrivebordet)
Er de norske fjordene åpne om natten? Hva turistene i Norge spør om (på badet)

Mulig jeg leser litt overalt. Men leses skal de, i alle fall.

grønne tanker

2006-04-27T01:18:00.000+02:00

jeg vil ha en grønn blogg. denne er alt for kjedelig. jeg tenkte så hardt på det da jeg lå i senga for å prøve å sove, at jeg måtte stå opp igjen for å skrive dette.
jeg er nok ikke helt god.
håvard, kan du komme å hjelpe meg? med å få en grønn blogg, og bli normal igjen?

Men for dere som lurer, da...

2006-04-27T00:39:00.000+02:00

etter åtte ukers fantastisk praksis i ukeadresa, var jeg en påskeuke på fjellet og hørte p1 og bar vatn og hentet ved og spiste masse påskegodt og gikk mye på ski.

så har jeg vært en ukes tid i paris. tilbake på gamle trakter.

og en tur på hadeland og snakket med folk på min nye arbeidsplass.

og blitt forlover for barndomsvenninna mi som skal gifte seg i sommer.

og grått noen tårer fordi jeg angret litt på at jeg takket nei til sommerjobb og evt. frilansing i ukeadressa. mest fordi jeg aldri har trivdes så godt på noen arbeidsplass, eller så godt med å være jorurnalist. men nå får jeg en halv stilling på hadeland. og jeg får studert i oslo i tillegg. og jeg får bo sammen med kjæresten. med andre ord er jeg ei heldig jente. jeg har bestemt meg nå, og gleder meg til å jobbe med nyhetsstoff og slippe å finslipe lyriske setninger som virker mer dumme på trykk enn inni hodet.

og så har jeg laget to setninger. tror jeg skal bruke dem i en novelle.
1. Det var så skremmende stille at han kunne høre sin egen puls banke i øret.
2. Fuglene går på speed om våren.

Det var i grunnen alt jeg ville si. God natt for i dag.

bloggediblogg

2006-04-27T00:26:00.000+02:00

jeg scannet gjennom lenkene mine i stad. de fleste lenkene lenker til sisteårs journaliststudenter i volda. disse journalister in spe har akkurat avsluttet en to måneders ekstern praksisperiode. de mest iherdige (thomasm, f.eks), blogget gjennom praksisen, men ellers var det veldig stille på bloggfronten. her også. nå er de fleste tilbake i volda, og de fleste har på en eller annen måte annonsert sin tilstedeværelse på bloggen.

det får meg til å lure: siden de fleste av disse bloggene ble født i volda, dør de da når eierne deres reiser herfra? skriver vi bare for hverandre?

disse spørsmålene surrer i hodet mitt før jeg sovner over pc-pulten. jeg skulle helst ha lagt meg. men med en gang jeg kommer tilbake til volda (som jeg gjorde i går), får jeg et behov for å uttrykke meg. hvorfor det?

selv om det faktisk er ganske mye å finne på her til at volda er en mikroplass, er det likevel et lite og oversiktlig studiemiljø. hverdagene blir ganske like, når alle mer eller mindre tråkker i samme spor (kan ikke ha "andre" miljøer så lett som man kan i større byer). får jeg da behov for å fylle hverdagen med noe mer? eller sprite den litt opp på bloggen så den overfor meg selv (og andre) virker mer interessant og actionfylt enn den egentlig er?

for når jeg nå har vært åtte uker i trondheim og jobbet for helgemagasinet til adresseavisen, ukeadressa, har det skjedd mye. dagene har vært veldig like og veldig forskjellige på en gang. like fordi de består av dusj-mat-jobb-mat-venner-sove-dusj-mat-jobb-mat-venner-sove. og forskjellige fordi jobben har vært så forskjellig fra dag til dag. rutinene er like, innholdet forskjellig.
i volda har jeg en følelse av at rutinene blir ulike (med unntak av interne praksisperioder), men at innholdet er noenlunde likt. jeg vet ikke. jeg bare flagrer ut tanker i nattemørket.

når jeg leser dette innlegget i morra, tror jeg antakelig at jeg har drukket en rødvinsflaske for mye kvelden før. men jeg er helt edru. og susa i hodet.

Hainnjhoinnj i bainnj

2006-03-12T10:49:00.000+01:00

- Snakker du nynorsk eller dialekt?
Omtrent slik formulerte den over 80 år gamle trondjemsfruen seg med den fintrønderske dialekten sin.(Fintrønder blir ofte snakket eldre fruer, som sier "jeg", "ikke", "nu" og "Trondhjem" selv om de bor midt i Trøndelag).

Jeg forklarte som best jeg kunne at jo, jeg snakket nok dialekt, og artikkelen i Ukeadressa skulle trykkes på bokmål, - men jeg sa også at jeg hadde nynorsk som hovedmål. Hun satte faktisk ikke vaflene i halsen, men viste seg å være et oppegående menneske selv om jeg sikkert tråkket i trønder-salaten hennes
ved å si at jeg også skrev nynorsk...

Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra når jeg er her i Trondheim. Til forskjell fra store deler av resten av representantene jeg treffer fra Det Norske Folk, skjønner de at jeg ikke snakker helt trønder. I mange situasjoner har det faktisk hjulpet meg at dialekten min er lik nok til at jeg er "en av dem", men at den likevel er forskjellig nok til at jeg er litt eksotisk.

Egentlig skriver jeg dette innlegget bare for å glede min kjære kjæreste. Her en kveld vi snakket på telefon, insisterte han på at jeg måtte skrive et innlegg med så mange palataliseringer som mulig.

Så va de gåinnjen æn mainn gjekk roinnt i me eitt hoinnjbainnj i hainnj sin, fær hainn mått gjær nå ainnja ænn bære å sett innj.Men de vakje så ænkelt å ga me bainnj i hainnj, fær de va æn hainnjhoinnj, å hainnj va ganske ainnjsles hæll are hoinnja. Hainnj hainnjhoinnj ha æn baillj i moinnj. Å de va i groinnj ailljt e ha om hainnjhoinnj i bainnj me baillj i moinnj.

Skaperen

2006-03-07T19:45:00.000+01:00

I anledning TV2s nye Idol-look-alike-program "Skaperen" har jeg følgende idé:

Jeg skal finne opp en snøfreser som ikke freser.

Dette var et spark til Mr. Narvestad i bakgården...

Tilstandsrapporten

2006-03-07T19:28:00.000+01:00

Først en liten oppklaring:

- Ja, bloggen min har ligget i en liten dvale en lang stund.
- Ja, jeg har det fremdeles fortreffelig selv om jeg ikke har gitt noen som helst lyd fra meg på Verdensveven.

Hva har skjedd i mellomtiden?
- Jeg er tilbake i bartebyen, som praksisjournalist i Ukeadressa, Adresseavisens lørdagsmagasin.
- Jeg har hatt innbrudd, og ble frastjålet blant annet pc, parfymer og sminkefjerner (!)
- Etter seks dager i campingseng på hybel som ble brutt opp fem dager etter jeg flyttet inn, skiftet jeg leilighet. Nå har jeg sikkert 80 kvadrat med blant annet oppvaskmaskin og stor tv helt for meg selv =)
- Jeg har fått sommerjobb i avisa Hadeland i sju uker, samt et 40 prosents vikariat i samme avis fram til jul. Må nevnes at også Håvard har fått vikariat i sportsredaksjonen i samme tidsrom =)
- Jeg har fått årets influensaepedimi. Nei, jeg snakker ikke om fugleinfluensa, men god gammeldags influensa med feber, hodepine og hele pakka.

Hva gjør at jeg nå tar tastaturet fatt og prøver få dreis på bloggen igjen?- Å ligge til sengs med influensa femte dagen på rad gjør en i stand til å gjøre hva som helst for å få tiden til å gå, også skrive blogg selv om man har gruet seg litt fordi det er så lenge siden sist og de få leserne jeg hadde sikkert har gitt opp å gå innom denne siden.

En stille stund

2006-01-01T20:16:00.000+01:00

Stemmer. Skravlende, hylende, hviskende, ropende, intense. Og fremmede. Hun hørte dem rundt seg på alle kanter, de hadde vært der i så mange timer nå at hun visste ikke om de kom utenfra eller om de var inni hodet hennes.
Kjæresten skulle tilbake for å kjøpe noe, hun kunne ikke bli med og så seg om etter et sted å hvile i mellomtiden. Hun så opp, og der var redningen. På trappen satt en tigger og så ned mens sønnen satt i fanget og så opp på henne med skittent ansikt, bedende øyne. Og stemme.
Hun gikk rett forbi. Åpnet den tunge tredøra og gikk forsiktig inn mens hun tok av seg lua og la den i hånda. Sakte gikk hun oppover det flere hundre år gamle steingulvet før hun satte seg på en slitt trebenk midt i det store rommet. Hun så opp. Fem hundre år gamle malerier som var så langt fra reklameplakatene med juletilbud som skrek mot henne i kjøpesentret ved siden av.
Hun hørte så vidt stemmer fra rommet bak sakristiet. Stemmer med en myk klang på et behagelig språk. Språket hørtes sint ut når de snakket fort. Men vakkert da de snakket sakte. Det gjorde de nå. Etter en stund gikk døra opp bak henne igjen. Høye hæler som klikket oppover marmorgulvet og stoppet opp et par benker foran henne. Hun danderte alle sine handleposer pent utover benken slik at hun var totalt omringet av dem. Så reiste hun seg opp, og kysset foten på en statue av en apostel. Jenta bak betraktet det hele uten å feste blikket på damen foran. Deretter gikk damen foran tilbake til benken sin og begynte å be. Etter ti minutter var hele seansen over, og damen stotret igjen ut på sine høye hæler tilbake til handlekaoset.
Jenta på fjerde benk bakfra ble tankefull etter dette. Hun følte en form for nærvær. Akkurat som om noen var der, selv om kirken var helt tom. Kanskje var det hennes eget nærvær hun følte så sterkt. Hun bøyde hodet, og slik satt hun til det igjen gikk i døra.
Hun kjente skrittene allerede etter et par sekunder, men snudde seg ikke. Da hun fikk øye på ham i venstre øyekrok, smilte hun. De gikk ut igjen etter en stund. Til en av verdens fineste fontener som ble ødelagt i blitzlampene fra stemmene med to digitale fotoapparat og videokamera rundt hver hals.
Men nå gjorde de henne ingenting.

Godt nyttår!

2005-12-31T19:10:00.000+01:00

Vil ønske alle (tålmodige) lesere av denne bloggen et riktig godt nytt år.
Jeg har som vanlig ingen nyttårsforsett, men jeg kan jo prøve bli litt flinkere med oppdateringene på denne siden.

Den siste måneden i 2005 har jeg vært i Roma med kjæresten min, slappet maksimalt av hjemme hos foreldrene mine, hvor jeg blant annet har bladd i gamle fotoalbum. Dessverre har ikke den eldre generasjon funnet det for godt å innstallere Photoshop enda, men det får det bli ei råd med neste gang minstebarnet er hjemme.

Her er et bilde fra nyttårsaften i 1986, et par uker før min 5. fødselsdag. Jeg i tidsriktige Cherrox (som vi ikke ser), broren min i boblejakke og tv-briller (som jeg likte kalle alle firkantede briller på den tiden).

Igjen: Godt nyttår, måtte 2006 bli et heidundrende bra år med kort frekvens mellom høydepunktene!

Gratulerer med dagen!

2005-12-09T00:48:00.001+01:00

I dag er kjæresten min 26 år. Han er verdens beste kjæreste, og befinner seg for tiden på interrail. Er det rart jeg gleder meg til å treffe ham i Roma om en drøy uke?

Gratulerer med dagen, Håvard!

Kokosmakronens forbannelse

2005-12-04T23:46:00.000+01:00

I år skal jeg ikke ta en eneste bit av mors gode kokosmakroner som er en av de 10-12 sortene hun baker hver jul (det er noen som har det).

Forhistorien er denne:

Det er lørdag. Åse Toril skraper tredje luke i kalenderen, og konstaterer at det er 21 dager til julaften, 14 dager til hun ser sin kjære i Roma, 12 dager til eksamen hun ikke har begynt å lese på, og 2 dager til hun skal ha den første av fem sendinger med husradio.

Husradioen er en øvingsradio som er laget av de som tar noen studiepoeng i radioteknikk, som den unge avisdamen i øyeblikket gjør. Siden Åses gruppe består av folk som *egentlig* vil bli fjernsynsreportere eller avisskribenter, tar de ikke sendingene så *veldig* tungt. Derfor består Åse ilddåp som radioreporter i en reportasje i serien kalt "Åse Toril gir deg julebaksten".

- Ypperlig anledning til å bake noe enkelt og godt og få gjort hele opptaket i sitt lune hjem, tenker husmorspiren. Lørdag kveld klokka 23.25 gyver hun løs på kokosmasse og eggehviter, for å bevise at hennes makroner vitterlig er både billigere og bedre enn de 30 makronene du betaler 59,50 for på Spar. Baksten går sin gang, det gjør også natta. Neste formiddag sitter Åse Toril i studio. Her bruker hun fem timer på å korte ned 12 minutters råteip til 2,20 minutters reportasje med innlagt "fjernsynskjøkken-musikk". Og to timer til å lære seg mixebordet. Men det er en annen sak. Hun sier mindre pene ord når hun er ferdig, drittlei av å høre seg selv si oppgi de tre ingrediensene som trengs for å lage disse makronene.

I alle fall. Hun kommer hjem, Åse. Lager seg suppe, setter seg ned for å begynne å repetere 1 års pensum i medievitenskap som visstnok må til for å kunne forsvare en semesteroppgave om en drøy uke. Hun sier igjen stygge ord for seg selv, og sverger på at hun skal begynne tidligere en annen gang. Så tasser hun ut til kjøkkenet for å spise trøstemat. Hun har ikke trøstemat. Det eneste som ligner, er ja. Det har du vel gjettet allerede: Kokosmakroner.

Et jafs av en makron som er sprø og seig på en gang. Faktisk akkurat passe seig til at den greier rive med seg en halv tann. Ja: du leste riktig: En halv jeksel i Åses lille (noen ville si store) kjeft, er ødelagt. Finito. Kaputt. Ikke en gang snakk om fylling. Her må det nok ny krone til.

Har hun TID til det når tid er noe hun ikke har? Har hun RÅD til det etter å akkurat ha booket hotell til Roma om fjorten dager og vært på monstershopping på Moa?
Heldigvis har hun snille foreldre.

Men gud forby kokosmakronene.

Et par ord til motivasjon

2005-11-19T18:04:00.000+01:00

For meg er dette siste helg med innspurt til den O fryktede semesteroppgave i MEV 3. Og jeg sliter fryktelig med motivasjonen, og aner ikke hvor den skal komme fra, men det er en annen sak. I alle fall, jeg har noen dikt som henger over skrivepulten min. De er ikke akkurat tungt tilgjengelige, men de funker. Et av dem har jeg kastet særlig mange blikk på i det siste. Poenget mitt er at ingen tilstand er evig, og om noen dager er vi også ferdig med oppgaven, selv om det av og til ikke ser slik ut.

Uansett, her er det lille diktet jeg har sett mye på i det siste. Det er forfattet av en av mine favorittforfattere:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang
Alltid det på jorden et sted
soloppgang

-André Bjerke

Eit rop om hjelp?

2005-11-16T09:51:00.000+01:00

For tida har eg ein kjæreste som er i Europa på tur, og ei semesteroppgåve som inneber eit svært asosialt liv inne på hybelen. Eg har derfor ingen å seie "god morgen" til når eg vaknar, og naturleg nok er det heller ingen som ønsker meg det.

For å bøte litt på kjipe morgonar, steiker eg rundstykke til frukost. Og dette (bildet) møtte meg da eg dukka eit trøtt hovud inn i ein kald frysar i dag tidleg.

"God morgen te dåkkår å, roinnstykkja min", høyrde eg ei stemme sa, før eg sekundet etterpå innsåg at det var mi.

Kan nokon skaffe meg eit LIV snart?

Tiddelibom.....

2005-11-15T20:05:00.000+01:00

Det snør ute. Jeg var ute på verandaen min i stad, penthouseutsikten. Jeg stirret opp i himmelen, og snøfnuggene kom mot meg, mot meg, mot meg. Som om de aldri fikk treffe bakken. Jeg frøs og gikk inn igjen. Mens jeg hadde vært ute, hadde fnuggene hopet seg opp og laget en hvit stripe som så ut som myk bomull nederst på vinduene mine. Det er akkurat som om det blir lunere her inne. Nå er den en håndlengde bortenfor her jeg sitter. Så nær den kan komme uten at den smelter. Fint i grunnen, å sitte sånn inne med en kopp kakao og la tankene fly i takt med snøfnuggene.

Men nå må jeg tilbake til semesteroppgaven.
......og huttemegtu

Ønskes kjøpt

2005-11-10T00:39:00.000+01:00

Tidsmaskin ønskes kjøpt snarest. Bør gå tilbake til 1989 og tidligere, gjerne 1986. Har ikke penger, men betaler gjerne i boller.

I 1986 skal jeg besøke bestemor, leke med dukkene mine, bite Den Rosa Panteren i beinet, ligge på fanget til Bainnse, kanskje tegne en tegning, bygge slott og veier i sandkassa, agere Gro Harlem Brundland og Kåre Willoch-debatt på tv, spise hvit Bugg, leke "boksen går", ringe på døra og springe vekk, se Portvæin 2, alltid få slikke sjokoladekremen i bollen når mor baker, sykle trehjuls-sykkel, tro på julenissen.

Rett og slett ha ingen bekymringer i verden.

Reisefølge søkes.

Midt i plan(e)ten

2005-11-07T21:47:00.000+01:00

Når ting går litt på tverke, er det litt greit å kunne si at i dag, i dag har jeg reddet et liv.

Litt beskjedent kan jeg nok si at jeg har et husmorgen. Baking og stryking og vasking - det er tingen for en kommende karrierekvinne som skal leve i tiden og forvente effektivitet.

Ikke når det kommer til blomster. På blomster er jeg et null. Jeg har hatt husfred, krekling, rørslyng, rugosa rurita og jeg vet ikke hva. Én etter én har de fått sin siste hvile på kompostdynga. Til og med kaktusen greide jeg vanne ihjel.

Men jeg har en fredslilje. Takket være den nyoppdagne geniale "putt-en-diger-brusflaske-med-vann-i-potta-og-du-overlever-juleferien"-metoden, har den faktisk overlevd feriene i Volda.

Enn så lenge. Da jeg dro hjem på tidagersturné til Nordmøre og Trondheim, glemte jeg nemlig overlevelses-resepten før jeg dro. Og hr. Fred og Fordragelig hang svært tungt med hodet da jeg kom ned. Trist måtte jeg innse at dagene hans var talte. Nok en plante i søpla. Men hei! Prøv da. Pøs på med en liter vann. Og i ettermiddag, sånn rundt klokka seks, skjedde det et under. Planten min er vekket til live!

OK, det var jeg selv som nesten drepte planta mi. Og om det var den som reddet dagen min eller jeg som reddet den, er ikke godt å si. Men det er fint å føle at man har reddet liv. Kongens hedersmedalje for heltedåd og livredding nå? ;)

Lørdagskos

2005-11-05T11:44:00.000+01:00

I dag er det lørdag igjen. Cirka en gang i uka pleier det jo å være det. Jeg har et skiftende forhold til lørdager.

Da jeg var riktig liten, var lørdag identisk med Kick Lakrisstang og lørdagsbarne-tv. På lørdager kunne jeg velge nesten hvilket godteri som helst nede på butikkene (da jeg var liten, var nemlig ikke den andre butikken i Todalen lagt ned enda). Jeg husker jeg stod med store øyne og så på barna som kjøpte røde store poser med "Barne-tv godt", men jeg skjønte dem ikke. Jeg hadde jo fått min lille gullbarre, som jeg ikke hadde villet bytte bort for alt i verden.

Taco og Solo og Allô Allô
Så ble jeg litt eldre. Kanskje rundt ti-tolv. Da var det stas å være på overnattingsbesøk hos venninner. Jeg fikk mine første erfaringer på kjøkkenet, vi lagde pizza og taco og snakket lenge i mørket etter at lyset var slått av. Eller hadde "lørdagskos" med Solo og hjemmelagd pizza med familien. Så Allô Allô og KLM der Trond Kirkvaag og Lystad og Mjøen var Kristen Gislefoss og Vidar Theisen. Og den gangen var det bare statskanal, så da vi kom på skolen mandagen, hadde alle felles referanser. Alle gikk rundt og lekte Krisen og Vidar med rare stemmer.

Kuldekos
Så ble jeg enda litt eldre, nesten voksen, trodde jeg. Jeg begynte å jobbe på den butikken som enda ikke var nedlagt. Da var jeg 16. Omtrent på den tida syntes jeg ikke det lenger var så stas å involvere foreldrene i lørdagskosen. Jeg fikk en litt misoppfattet forståelse av lørdagskos, fordi jeg trodde den bestod i å fryse føttene av seg utenfor en bensinstasjon mens ryggsekken min absolutt ikke var fylt med lørdagskospizza og jeg stod der med venninnene og så på de som var så voksne at de kunne få ha utestedet sitt inne.

Og så ble butikken lagt ned, og jeg begynte å jobbe omtrent hver lørdag på den andre butikken. Da jeg kom hjem i fire-fem tida var det en eneste stor organisering for enten å få skyss inn til sentrum der jeg nå var gammel nok til å dra på utestedene, eller kjøre mase seg til bilen for å besøke venner.

Reprise
Nå er lørdagene litt av alt. Jeg kan ta meg en tur på et av de maaange utestedene i Volda og drikke mer alkohol enn jeg burde. Jeg sitter på kafé og kan lese aviser i mange timer. Eller jeg invitere noen hjem på taco og mimre om det gode gamle 90-tallet. Men jeg kan også sitte med kjæresten min og spise hjemmelaget pizza mens vi ser KLM i reprise statskanalen.

Og i dag er ringen sluttet. Jeg er hjemme på besøk og vi skal ha pizzaen som alltid blir mye bedre når mor lager den enn jeg gjør det. Og så har jeg kjøpt en Kick lakrisstang. Den er fremdeles svart gull for meg.

Og så ble det fire

2005-10-22T13:46:00.000+02:00

Eller ni eller ti. Noen ganger trenger man ikke bruke tall. Eller ord. Men om jeg skal si noen, må det bli disse to: Tusen takk.

Dagen derpå

2005-10-15T15:08:00.000+02:00

Jeg har en oransj bok jeg kjøpte på loppemarked i høst. Jeg burde ha lest i den i går. Jeg bør faktisk lese den hver gang jeg er som i går.

Den er utgitt av Statens Edruskapsdirektorat en gang på 1960-tallet.

Inni boka er det et hefte. Det ser slik ut:

Jeg har ofte problem på flaske. Eller med flaske. Men nå kan denne mannen hjelpe meg og mange andre i min situasjon:

For meg begynte det også slik:

Man kalte det feststemning. Jeg vet ikke helt hvilket stadium hjernen min var på, men det føltes ut som ca stadium 4 (klikk på bildet for å se større versjon).

Som student med ferskt studielån på konto, kan man fort rase nedover trappetrinnene:

Boka sier at det finnes alternative løsninger.

Jeg holder en knapp på druesaft fra Tyskland. Da tror jeg også jeg skal være i stand til å mestre fremtidens teknologikrav:

Neste gang jeg er ute og inntar såkalte rusdrikker, skal jeg tenke på overlege Müllers råd:

De gamle er eldst, sier boka:

Skål for den.

Mitt liv som tenåring

2005-10-09T23:47:00.000+02:00

Eg likar å lage lister. Her om dagen kom eg til å tenkje på at det er ti år sidan eg vart tenåring.

Det er litt rart å vere så gamal at eg synest ti år ikkje er lenge sidan lenger. Da eg var yngre, var ti år ufatteleg lenge. Samtidig er eg enda så ung at eg var radikalt annleis for ti år sidan. Her i Volda har eg dessverre ikkje noko bilde av meg sjølv som trettenåring. Men eg såg ut omtrent som no, berre mykje yngre.

Da eg var 13 år:

- fekk eg mitt første kyss
- min første kjærast
- og mi første kjærleikssorg
- skreiv eg mange dikt som stort sett handla om dei tre første punkta
- innsåg eg at storebror min ikkje berre var ein krangleven, men også ein person eg kunne snakke med. det fann eg ut fordi han var i militæret og plutseleg ikkje heime lenger.
- gjekk eg i klasse med fire gutar. berre desse fire. det var litt stressande fordi dei såg på meg som jentelus, og eg såg på dei som barn. men mest var det hyggeleg og lærerikt, sidan det var siste året eg gjekk i ein slik liten klasse
- gjekk i sko med tre tommars traktorskohælar som eg tykte var frykteleg kule fordi eg vart like høg som dei andre gutane i klassen.
- elles gjekk eg i miniskjørt og knestrømper. det var siste skrik på skoledisko.
- tok eg opp ”The Conelles: 74- 75” og Fools Gardens’ Lemon Tree på opptakskassett frå radioprogrammet ”Albin”.
- likte eg å skrive stil. til dømes om framtidsplanane mine.
- sat eg oppe til 03.00 om natta for 100 kroner, gjerne mange gongar i månaden. å vere barnevakt var stort sett den jobben ein kunne tene pengar på som 13-åring i todalen.
- brukte eg uhorveleg mykje tid på skuledagboka mi. gjerne heile kveldar der eg fylte ut sidene for ”månedens oppsummering”. i oktober 1995 var ”forrest gump” månadens film. eg trur eg hadde skuledagboka ”oh boy”. eg synest det var litt kult, for før det hadde eg hatt ”mine dyrevenner”, ”pusur” og ”midt i smørøyet”, i den rekkjefølgja.
- spelte eg handball. og var framleis så naiv at eg trudde eg kunne bli god.
- trudde eg nok 23 år var ein vaksen alder.

Når eg er 23:
- ser eg at eg eigentleg ikkje er så mykje meir vaksen enn eg var som 13-åring. eg kjøper framleis sko fordi eg trur dei er kule, men dei verkar sikkert veldig stygge og tåpelege om ti år. eg ser nok framleis på jamaldrande gutar som barn av og til. eg synest det er moro å skrive stil no òg, forskjellen er berre at eg kallar dei noveller. eg skriv framleis dikt også. å laste ned songar frå nettet og brenne dei ut på cd er omtrent som å ta opp på kassett. eg jobbar framleis for luseløn. eg sportar på tredjemølla. men trur ikkje lenger at eg kan bli god til det. Og til sist: bloggen min er eigentleg berre ei forlenging av skuledagboka.

Virkelige hallusinasjoner

2005-10-06T17:27:00.000+02:00

Hver eneste vene i hele kloppen dirrer, det kjennes ut som om noen fosskoker blodet ditt så det bobler over. Du skjelver i et kuldegys før du kaldsvetter like etter. Hvilepuls er noe du ikke kjenner til, det føles ut som om du løper tretusenmeteren atten ganger på rad selv om du sitter helt i ro. Der ser du deg selv utenfra i fugleperspektiv. Du registrerer det som skjer rundt deg, men snakker uten å egentlig være til stede. På et minutt veksler du mellom å være superslapp og hyperaktiv. Og når du ser flere små menn med måne støvsuge redaksjonsgulvet for vann lurer på om du egentlig er på rett planet.
Akkurat slik kjennes det ut å ha vært våken 27 timer sammenhengende.

Selvpåtvunget tvang

2005-10-02T22:07:00.000+02:00

Egentlig orker jeg ikke skrive et blogginnlegg nå. Det har jeg ikke orket på ganske så lenge. Det blir med ideer jeg kroter ned i ei notatblokk, som blir lenger og lenger, mens bloggen er akkurat like lang som den var for to uker siden.

Jeg lovet meg selv at i helga, i helga skulle det bli blogg, ja. Men i motsetning til andre, har jeg ikke blogget på hotellferie. Jeg hadde en fin ferie. Jeg kunne skrevet om den, men noen ting huskes best om de bare lagres i hodet, og ikke i bokstaver. Jeg kunne skrevet om at jeg føler meg syk nå, også. At det piper i ører, og halsen er sandpapir og om ti timer begynner en ny arbeidsuke.

Men jeg lar det bli med det. I stedet ser jeg nå bokstavene på tastaturet sortere seg sammen til noen setninger om selvpålagt tvang. For hvem er det egentlig som sier at jeg må oppdatere bloggen min hyppig? (Bortsett fra at det er en stor del av poenget med blogg). Og hvem er det egentlig som tvinger meg til å gå på skolen og NA-jobbing i morra selv om hodet mitt kjennes som en bomullsdott og jeg bokstavlig talt hakker tenner i 28 varmegrader på rommet mitt? Hvem sier at kjøkkkenet mitt, som nå er blitt et lunt hjem for grå hybelkaniner som vokser i en rasende fart, må vaskes før en ny uke tar til? Og hvem (bortsett fra sikkert mange avislesere) sier at jeg må bli flinkere til å bruke komma og punktum i setningene mine før de blir alt for lange? Hvem er det egentlig (bortsett fra Lånekassen og arbeidsmarkedet) som gjør at jeg føler meg tvunget til å begynne å jobbe neste år? Når jeg egentlig vil studere enda noen år til og ta opp enda mer lån?

Til åttende og sist koker svaret ned til at det er meg selv. Det er lett å klandre alle andre i verden enn seg selv når man føler dårlig samvittighet for noe. Så nå skal jeg få det ut på verdensveven: Jeg, og sikkert en del andre også, må bli flinkere til å innse at ikke alt er like viktig. Noen ting, som husvask og blogginnlegg, kan man faktisk bare drite i. Helt til man føler ma har lyst til å gjøre noe med det. Og så handler det litt om å senke terskelen. Et kostet kjøkken er dårligere enn grønnsåpeskuret kjøkken, men så mye bedre enn et ufeid kjøkken. Og et dårlig og ustrukturert blogginnlegg er tross alt bedre enn intet blogginnlegg.

En liten pike i høye sko

2005-09-18T14:34:00.000+02:00

Jeg har en mobil som nesten ikke funker, og sikkert over 30 par sko. Da regner jeg med alle skjønner at jeg kjøper et par nye sko.

I går kikket jeg på tilbudsmobiler Elkjøp på Moa hadde kastet fra seg, og jeg kunne gjøre et varp om jeg ville. Der sto jeg og kunne velge og vrake i mobiler uten bindingstid, en liten tusning og jeg kunne sagt farvel treig joystick og ødelagt a-knapp på min gamle (i mobilverdenen) Sony Ericson.

Isteden trålet jeg alle butikker etter brune støvletter. Foruten å sitte to timer på kafé og drikke kaffe og glane på folk, var det liksom formålet med Ålesundturen. Jeg tror jeg var innom ni skobutikker. Klokka fire hadde jeg ikke bestemt meg. Og da stengte alle forretningene som ikke var lokalisert på kjøpesenteret. Klokka kvart på fem begynte jeg å bli desperat. Klokka kvart over fem falt jeg for dem. Snart faller jeg vel også MED dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de er superpraktiske og sikkert varer mange sesonger. Og jeg HADDE faren min sin stemme i hodet da jeg dro bankkortet og ble 1300 kroner fattigere. ”Heill dæm på vinterføre sa her, da? Føten kainn ikkje bli for bortskjemt med komfort”. Kilehælen går sikkert av moten etter en sesong, de to lærduskene kommer trolig til å falle av etter tre uker, og jeg kommer garantert til å tryne på den smale sålen. Men gud bedre så stilige de er. Lykken kostet meg en ny mobil. Men så har jeg trolig også de kuleste støvlettene i Volda.

Största muliga tyssssnad....

2005-09-09T00:25:00.000+02:00

Mandag. Kommer pesende og sliten inn på rommet etter å ha vært hjemmefra i fjorten timer. Tråkker gående av meg skoene på vei inn. Slenger veska i sofaen og styrter bort til stereoannlegget. To sekunder seinere er Goldfrapp på vei ut i rommet og inn i øregangene mine.

Legger meg ned på sofaen, men finner ikke rytmen til ”Utopia”. Øyet finner ikke feste på veggen, og pusten slår seg ikke ro. Og så innser jeg det. Etter tolv timer med tørrprating, jobbsnakking, seriøse samtaler, fire nyhetssendinger på radio, tre timer mp3 i headsetet og en time i telefonen med ei venninne, er lyden det første jeg skrur på når jeg kommer hjem.

Om morgenen famler jeg etter fjernkontrollen til stereoanlegget i samme bevegelse som jeg skrur av vekkerklokka. Jeg våkner til nyheter, hører musikk mens jeg står på badet, har lyder rundt meg på jobb. Lydene er der hele døgnet. Og mange av dem har jeg faktisk valgt å ha der selv.

Så nå har jeg skrudd av verden. I øyeblikket hører jeg på lyden av ingenting. Lyden av ingenting er kjøleskapet som durer, regnet mot ruta og en og annen dør som går igjen. Kjedelige lyder kanskje, men gode. Og beroligende. Faktisk mer beroligende enn Goldfrapp.

Jeg tror jeg må være flinkere til å skru av verden litt oftere. Og med det første kjøper jeg et sett oransje ørepropper.

Framtidsdrømmer

2005-09-04T14:57:00.000+02:00

Når formes vi som mennesker, egentlig?

Jeg har alltid likt å tro at det skjer hele veien. Vi endrer oss hele tiden, ved å være sammen med andre mennesker, høre deres meninger, og så forme våre egne. På samme måte opplever vi ting og hendelser som stadig bidrar til at vi forandrer oss.

Etter hvert er dette synet imidlertid blitt moderert. Om ikke mye, så i alle fall litt. Jeg tror vi i ganske stor grad er et resultat av hvordan vi hadde det, - og hvem vi var, - som barn. Det gjør meg litt skremt, men samtidig tilfreds, siden jeg hadde en god og trygg barndom. Nå må jeg presisere at jeg ikke tror at alle og alt vi gjør kan begrunnes i oppveksten, men jeg tror den har mer å si enn vi først tror.

Ta for eksempel stortingsvalget. Da jeg stemte første gang ved stortingsvalget i 2001, stemte jeg akkurat det samme som foreldrene og broren min. Ikke en gang foreldrene mine har visst hva den andre hadde stemt på i løpet av de 30 årene de hadde vært gift. Heller ikke hadde verken broren min eller jeg snakket om det til hverandre eller foreldrene. Men så ble det nå engang avslørt, og alle hadde stemt likt.

Jeg har alltid hatt mange planer, og de ble tidlig formet. Jeg har selvfølgelig vært åpen for å endre dem underveis. I sommer fant jeg en skolestil jeg skrev for temmelig nøyaktig ti år siden, i oktober 1995. Den gang var jeg 13 år og gikk i 7.klasse. Morsomt å lese den nå, men også skremmende å se hvor mange av planene som faktisk er realisert og fremdeles uforandret.

Ønsker og planar eg har for framtida

Når eg blir så gamal at eg skal byrja på vidaregåande skule, skal eg gå på allmennfagleg linje. Eg vil ikkje sikta ut kva yrkesretning eg skal ta som 16-åring, og med allmenn får du fleire vegar å velje. Etter vidaregående er eg vel passeleg skulelei, så då skal eg gå på folkehøgskule eit år. Då skal eg ta medielinja eller dramalinja.
Status: Allmennfaglig linje, artium våren 2001. Journalistlinja på folkehøyskole på Ringsaker, ferdig våren 2002.

Eg vil bli journalist, så ein eller annan medieskule blir vel aktuelt. Eg veit det er vanskeleg å komma inn på slike skular, men eg skal klara det! Kva slag journalist eg skal bli, veit eg ikkje enno, men ei framtid som journalist i Driva er eg ikkje særleg lysten på.
Status: Realisert august 2004.

Ein gong har eg veldig lyst til Afrika (Ikkje der det er krig, naud, fattigdom, svolt og rasehat). Helst til Zimbabwe. Tanta mi har vore der for ein del år sidan, og det høyrdest fristande ut. Eg vil til Afrika fordi dei har ein fin natur og det ikkje er overfyllt av turistar der. Eg vil sjå Victoriafalla, fjella og ørkenen. Og så har dei sikkert fine badestrender der. Kunne godt tenkt meg til Egypt også, men eg er redd for fundamentalistar.
Status: Forferdelig veslevoksent skrevet, men jo: Afrikatur, gjerne med humanitært arbeid eller studier, eller frilansing, er fremdeles på topp 3 på ønskelisten. Blir realisert innen fem år.

Bryllupsreisa skal gå dit, for Paris er noko eg må få med meg i løpet av livet!
Status: Realisert januar-juli 2004. Bodde i Paris. Bryllusreise? Tja, det er alt for tidlig å si enda.

Noko meir har eg ikkje lyst til å vera med på , for eg trivst like godt med ei bok i handa, og med musikk frå radioen. Lesa vil eg gjera mykje, for eg vil læra! Dessutan er det fin underhaldning. Så lenge eg er i stand til å lesa skal eg gjera det også!
Status: Joda, lesing er fremdeles en stor fritidssyssel ti år etter dette ble skrevet.

Så er tida komen til å busetta oss. Eg vil slå meg til ro i ein passeleg stor by. Ingen storby, men stor nok til at eg har mange ting å velja mellom.
Status: Gjelder fremdeles, men jeg må nok bo i en litt større by noen år først.

Eg skal ha 2 eller 3 born, og på fritida skal eg driva med amatørteater.
Status: Blir realisert innen en 10-15 årsperiode? Samme drømmer enda.

For kvart år som går, skiftar eg ut og set inn nye planar for framtida.
Status: Hehe, tilsynelatende ikke ;)

Og så er spørsmålet: Hvilke planer hadde dere, kjære (og få?) lesere av denne bloggen? Tror dere at personligheten blir formet tidlig, eller bare underveis?

Cinema Paradiso

2005-08-24T17:25:00.000+02:00

I en bygd med 400 innbyggere og 30 elever fordelt på sju klasser, tok man det det man lagde selv. Eller ble tilbudt.

Køen var derfor lang nedover trappa i Ungdomshuset da Bygdekinoen kom til små og store todalinger. Ungdomshuset fungerte ellers også som bygdefestlokale, barnehage fram til jeg fylte åtte, arena for julemesser og konfirmasjoner. Men en til to kvelder i måneden var det bygdekino. Så der stod vi da, i trappa og knuget på våre fire tikroninger i handa, mens vi beundret eller fordømte hverandres valg av godteri og popcorn og ventet på å få komme inn for å se Flåklypa, Frida-filmene eller Olsenbanden. Så ble dørene åpnet opp, og vi rushet inn i Ungdomshussalen for å finne de beste plassene helt foran. Stolene var plassert på rekke og rad, og slett ikke som noen amfi-løsning. Dessuten var plaststolene harde å sitte på, så vi hadde gjerne med oss puter. De tøffeste snudde også stolen foran seg for å ha føttene på den (dette tok det selvfølgelig år før jeg turde prøve). Så var det bare å lene seg tilbake, smatte på badeball-kjærlighetene og la oss rive med av det store oppslåtte lerretet og den kraftige lyden, - helt til det ble pause og skifte av filmrull midtveis i filmen.

Jeg er helt sikker på at filmlerretet hadde krympet da jeg for første gang på flere år besøkte Bygdekinoen for et par uker siden. Det var fredag, vi stod i trappa og knuget på tre tjuekroninger og en femmer, vi hadde godteriet i veska og pute under armen. Men det var ingen kø. Vi var fire.

Det må finnes et visst besøktspotensiale, og vi må ha et lokale som egner seg for visning av film, slik at standarden på forestillingen blir tilfredsstillende for publikum, står det på hjemmesidene til Bygdekinoen.

Med THX-kino i Surnadal og hjemmekinoanlegg i hus og hytter, er ikke skifting av filmrull og sammenleggbart lerret lenger sjarmerende. Det er gammeldags. Bygdekinoen i Todalen går med tap, og noen har sagt til meg at dette er siste året vi har bygdekinoen i Todalen. Jeg synes det er trist, men skjønner at ingen vil drive med underskudd. Klart jeg får mer utbytte av filmen når jeg har topp lyd som omgir meg på alle kanter, og et lerret som strekker seg over hele veggen. Men om det gir meg en bedre filmopplevelse enn det knitrende bildet og filmrullskiftene i Todalen? Det er jeg sannelig ikke sikker på.

En idealistisk forbrukerslavinne

2005-08-21T00:46:00.000+02:00

Jeg innrømmer det. Jeg er en idealistisk materialist, og tror man kan kjøpe en viss grad av lykke for penger.

Idealisten Åse Toril har en hviskende engel bak øret sitt. Derfor kildesorterer hun søppelet sitt nøye. Hun går ikke på akkord med seg selv når hun avgir sin stemme, og stemmer derfor heller idalistisk enn taktisk. Hun gir gamle klær til Fretex, og sender gjerne Røde Kors 500 kroner av sin slunkne studentkonto når pengene går til sultkatastrofen i Niger.

MEN:

Åse Toril har også en djevel på høyre skulder. Den gjør henne glad for å eie. Og kjøpe. Derfor bestiller hun sjelden cd’er for under 500 kroner når hun mailer Platekompaniet. Og derfor tilbringer hun første lønningsdag på Moa. Der bruker hun en uforsvarlig høy prosentandel av lønna si på klær. Der er hun også hos frisøren, som foruten å gi henne ny sveis, overtaler henne (frisørmennesket har trolig også en djevel på høyre skulder) til å kjøpe dyre frisørsjampoer og en fancy glattetang til håret. Den har kjeramiske fliser, og i tillegg til å svi av håret hennes, svir den også av resten av lønninga. Men når materialisten sitter på bussen tilbake til Volda, med bæreposer på alle kanter, føler hun seg lykkelig. På samme måte føler hun seg glad når hun går i bokhandelen.

I dag gikk Åse Toril, Djevelen og Engelen til Haugen Bok. Egentlig skulle hun bare høre om en bestilt bok var kommet, men hun sneiet sedvanlig forbi den engelske hylla på veien. Innimellom to sorte og store bokrygger sto den. Emily Brontë's Wuthering Heights.

- Ååå, så søt! Hvislet Djevelen henrykt og studerte bokpermen. Den ser ut som en liten gammeldags kokebok fra oldemoren din sin tid! Og så hendig! Får akkurat plass i håndveska di!
- Æsj, same old shit in new wrapping. Bortkasta penger, du kommer trolig ikke til å lese den før i juleferien. Og du kjøper ikke en bok på grunn av coveret. Lån den heller på biblioteket, mumlet Engelen indignert.
Men nå snakket Djevelen seg varm:
- Men se, den har jo eget bokmerke hengende fast! Et lite blått silkebånd! Så yndig!

Og dermed var både jeg og boka solgt.

Om gamle medmennesker og medmenneskelighet

2005-08-13T12:42:00.000+02:00

Det er vanskelig å skrive noe velformulert om eldreomsorg.

For det første er det mange som har funnet ordene før deg. Les for eksempel min klassekamerat Kristians kommentar i Næravisa nr.1 i vår (Kommunesammenslåing på forsiden). For det andre er det en vedtatt sannhet at den eldste delen av befolkningen trenger et bedre tilbud enn de har i dag. Denne vedtatte sannheten blir stadig vekk gjennomdiskutert i media, tilsynelatende uten at det kommer noe vettugt og konkret ut av det.

En indignert Oddvar Stenstrøm stikker pekefingeren sin ut av fjernsynsskjermen og sier: - Vi spurte om DU mener de eldre bør få det bedre. Og hele 98 prosent av folket svarte ja. Hva sier du til det, John Alvheim? Og der kommer FrP-Alvheim med bulldoggkinnene. Han stirrer gravalvorlig inn i tv-ruta og messer ut at de eldre lever under uverdige forhold, og dette må vi gjøre noe med. FrP har planen klar og akter å bruke 50 milliarder av oljefondet dersom nettopp de 98 prosent av de som ringte inn til Holmgang vil gi sin stemme til FrP. Og det har de vel allerede gjort.

Men det var eldreomsorg jeg skulle skrive om.

Det er et stort og omfattende tema, og jeg må innrømme at for meg blir det lett et klisjéfylt begrep. Hvem er ikke enig i at de eldre bør ha det best mulig, liksom. Begrepet blir satt opp imot utdanning og barnehageplasser. Og taper. Det lar jeg ligge her.

Har bare lyst til å si noe om hva som er "best mulig". Det var nok ment godt, men omsorgsboligene i Surnadal er ikke alltid "best mulig". Som nevnt tidligere, jobbet jeg som hjemmehjelp i sommer. Det går tabloidmessig sagt ut på å vaske hus og drikke kaffe. Så lenge folk er friske nok i hodet og får ting fysisk tilrettelagt, er jeg tilhenger av at de som vil det får bo lengst mulig hjemme. Det får de også, for sykehjemmet har milelange ventelister. Så, for å korte ned litt på disse ventelistene, har kommunen en fiffig liten ting som kalles omsorgsboliger. Med forbehold om å ta feil, dreier det seg om at eldre mennesker betaler store deler av pensjonen slik at de sitter igjen med ingenting, mot at de får igjen (noen av dem) nedslitte leiligheter som ikke er pusset opp på sikkert 30 år, hjemmesykepleiere som rusher inn og ut tre ganger om dagen og hjemmehjelper som kommer alt for sjelden. Egentlig var dette ment for funksjonsfriske eldre som bare hadde behov for litt hjelp, og ville bo litt mer "vinnjle" (praktisk/hendig) enn digre gårdsbygninger med fjellskrentbratte trapper. I praksis fungerer det som et sykehjem to, bare at det er svindyrt og du ikke får det tilbudet du ville fått ved det ordinære sykehjemmet.

Det var det ene jeg ville skrive om.

Det andre var at dette dreier seg om mennesker. Som har behov for omsorg. Derfor er den andre delen av innlegget mitt denne gangen en oppfordring til alle som har gamle rundt seg, enten det er besteforeldre eller naboer. Det er nærmest en klisjé, men også en sannhet. Fryktelig mange eldre mennesker er ensomme. "E væt ikkje ka e ska jær for å få sa lang daggain te å ga", sa ei dame til meg en dag. Hun er gammel og senil. Det at hun stadig vekk svarer med enstavelsesord, gjorde at denne setningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg må innrømme at jeg etter å ha vært hos henne noen ganger, ikke trodde hun var i stand til å svare annet enn enstavelsesord. Hun husker sjelden mer enn to sekunder av nær fortid. Da jeg hadde et kvarter ledig en dag, satte jeg meg ved siden av henne, og begynte å snakke om det som opptar veldig mange gamle - nemlig været. "De e fint, men det e heitt ut no!" - Ja, svarte hun. Og slik fortsatte jeg. Etter en fem minutters tilnærmet monolog fra min side, kom altså denne setningen om lange dager. Deretter tok hun over monologen, og begynte å snakke om da hun var ung og var budeie hver sommer. Hvor hun gjette kyrne, hvor hun bodde, hvem hun var sammen med. Og der bor hun altså. Uten nære slektninger, uten annen kontakt med mennesker enn oss som fyker inn og ut og får i henne mat og medisiner.

Snakk med de eldre, folkens. En gang er det vi som sitter der.

Vakre vene Volda

2005-08-13T12:14:00.000+02:00

Og så er jeg tilbake til Rotsethornet, verandautsikten min, 200 cd'er, senga mi, bøkene mine, OG BREDBÅND.

Det vil si at oppdateringene her på bloggen vil bli litt hyppigere nå framover. Jeg har mange ideer jeg har ruget på i sommer, men snegle-isdn og feriemodus har gjort at det har vært nesten tyst på bloggfronten.

Men her (over denne posten), kommer et av innleggene jeg skrev i sommer. Skrev det i juli, men har spart det fordi jeg ville ha jobben litt på avstand, og se en måned senere om jeg kunne stå for det jeg skrev. Og det gjør jeg, så her kommmer det.

A Paris

2005-07-25T00:42:00.000+02:00

Er det ikke litt rart at man kan få hjemlengsel til et sted man egentlig ikke kan kalle hjemme, fordi man ikke var der lenge nok? Da er det vel bare lengsel, sier du vel. Men min lengsel tilbake til Paris er hjemlengsel. Et freesbee-kast fra Jardin du Luxembourg. 1,5km fra Louvre, 2km til Champs-Elysées, 1 km fra Latinerkvarteret, en gate fra Bvd. St.Michel. I samme gate som Tour Montparnasse.

Rue de Rennes. Der bodde jeg i sju måneder. Fra tidlig i januar til seint i juli i fjor, var Paris hjemmet mitt. Likevel visste jeg alltid at det var Norge som virkelig var hjemme.

Nå er jeg hjemme-hjemme, det vil si i Todalen. Og her blant fjell og fjord og rare dialekter, virker Paris så endeløst langt unna. Men likevel hjemmekjært. I sju måneder var Paris byen min. Jeg kunne le rått inni meg til alle turistene, og si at -kanskje er byen er kanskje litt deres for en uke, men den er litt min i 26 uker. Jeg kjenner bakeren på hjørnet av huset der jeg bor. Jeg går forbi Place Concorde og Assemblée Nationale hver dag på vei til skolen på Place Madelène. Jeg bor i samme gate hvor Hemingways stamkafé ligger. Jeg bruker minst tre dager i uka på å se meg rundt og oppleve.

Jeg kan bruke en hel dag bare på å ta bilde av alle de ulike inngangene til metroen.

Jeg går kveldsturer om Eiffeltårnet.

Jeg kjenner hver eneste fargeklatt på Monéts Gare Saint-Lazare som henger i Musée D'Orsay. Jeg vet at damen som er på Salvador Dali-museet på Montmartre hver søndag, kjente Dali personlig. Og St.Sulpice-kirken dere ble kjent med gjennom "DaVinci-koden", kjenner jeg fordi det er den nærmeste kirken til der jeg bodde, to minutter unna. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere sjalu. Det er mest for å beskrive hva jeg lengter tilbake etter. For all del, kjære turister, dere må oppleve, oppleve. For Paris må oppleves, helst til fots, og helst lenge, slik jeg selv gjorde det i sju måneder. Helst skulle jeg vært der enda lenger.

Jeg dro. Men en god del av meg ligger igjen der enda. Når jeg en gang kommer igjen, tror jeg at jeg finner henne. La petite parisienne de Todalen.

La vita è bella

2005-07-24T00:36:00.000+02:00

Dette er egentlig bare en post for å si - hei, jeg er i live, trives utmerket med tilværelsen og bruker sommeren til andre ting enn å glane inn i pc-skjermen (som jeg gjør store deler resten av året).

Jeg har gjort masse denne sommeren.Tida har - slik den pleier å gjøre om sommeren- flydd av gårde i turbojet-fart. Jeg har vært på ferie på Kypros (foruten det fregnete krapylet i midten, viser bildet over mine to eminente reisevenninner: Astrid til venstre og Silje til høyre), i Oslo og på Lillehammer. Her hjemme har jeg jobbet på dagtid. Har fortsatt tre uker igjen, men det fine er å ha fri på kveldstid og i helger. Slik har jeg fått lest akkurat så mange bøker jeg håpet på å lese (sju så langt, og flere skal det bli), skrevet ferdig en novelle fra i vinter, skrevet enda en ny, og har ideen til den tredje klar. Ellers benytter jeg meg av at opphavet til stadighet har en kartong med rødvin stående på kjøkkenbenken, og griper alle sjanser til å kokkelere på kjøkkenet nå som råvarene er sponset (og resultatet bejublet) av Hr. og Fru Holten.

Bildet under: varme sommerdager er spikkjemat med melon og iskald øl på verandaen!

Når jeg ikke leser, skriver, matlager eller later meg, bruker jeg gjerne tid sammen med de få vennene mine som fortsatt finner det for godt å være hjemme på traktene i ferien.

Ellers har faktisk skrevet flere blogginnlegg, men av personlige og jobbmessige grunner kommer jeg ikke til å publisere dem før etter ferien. Skal prøve å bli litt flinkere framover nå, altså. Men jeg lover ikke, det fine med ferie er jo at man har masse planer - men at man ikke føler seg forpliktet til å følge dem opp. :)

Fortsatt god sommer til de (få?) av dere som klikker seg innom hit!

Og om litt var kaffen klar..

2005-07-01T18:41:00.000+02:00

Tiden er ikke tilstede. Bare i form av det gamle vegguret hvor pendelen svinger fram og tilbake, fram og tilbake. På bordet er det plassert tjukklefse, mariekjeks, hjemmelaget syltetøy og nybakt brød. Midt mellom alt dette står kaffekjelen. Her blir man ikke traktert med traktekaffe. Gulvet lukter grønnsåpe. Familiebildene på veggen er litt mindre støvete enn i stad, de heklede putene ligger litt rettere i 50 talls-sofaen som ser ut som om den aldri har vært brukt. Og rett på den andre siden av kjøkkenbordet, sitter hun. Ansiktet er furet, værbitt, men de blå øynene er spill levende. – Forsyn deg, sier hun, og skjenker kaffe i de skjøre porselenskoppene med rosemønster.

I går hadde jeg min første dag på jobb som hjemmehjelp. Tror det blir en fin sommer.

Ferieprinsipper

2005-06-08T20:54:00.000+02:00

Etter interrailer i Øst- og Vesteuropa med varighet på en måned hver, impulsive roadtriper til Stockholm og Gøteborg, endeløse bussturer til Hviterussland og Baltikum, og busstur til St.Petersburg gjennom Finland, har jeg erfart at pengene strekker langt når man lever på kakskiv med smøreost på tube og ligger i 40-mannskupé. Slik får man heller penger til å oppleve, gå i museer, være på kunstutstillinger, dra med bussen til gokk uti ødemarka. Disse turene har gitt meg mye. Derfor hadde jeg bestemt meg for å leve etter et lite, men ufravikelig prinsipp: Om jeg er så heldig å ha ferie, skal jeg aldri ALDRI "sløse" bort pengene mine på en chartertur til Syden. Er jeg solhungrig, tar jeg heller toget/flyet til den franske rivieraen og bor hos venner av familien jeg bodde hos i Paris, eller finner et billig vandrerhjem.

Men når haglet spretter ned i Volda og det er to uker til eksamen, er det lett å kaste alle prinsipper på danskebåten.

Så nå har jeg pakket Sydenkofferten, med stor S. Bikinier, badesandaler og bøker (takk til Surnadal folkebibliotek som sponser meg med bøker fordi jeg har brukt alle pengene på en restplass til Kypros). Om en halvtime drar jeg!

Etter at Silje, Astrid og jeg har slanget oss i den hvite sanden ved et azurblått hav en ukes tid, kommer jeg til å være i Oslo en drøy uke.

Det betyr at bloggen min og jeg tar ferie en stund. (Nå skal man ikke se bort i fra at jeg kanskje kommer med et innlegg før jeg er hjemme i Todalen heller, prinsipper er jo som kjent til for å brytes). 29.juni kommer vi tilbake i en brun (og bedre?) versjon.

Inntil da får alle venner og lesere, og dere som av en eller annen merkelig grunn har vært innom bloggen min uten å kjenne til meg, ha en riktig god ferie.

Om nynorsk å dialækt å slik

2005-06-06T13:45:00.000+02:00

Eg har fått mange spørsmål i samband med namnet på bloggen min. For å klare opp i det: bloggen NA Åse Toril”, betyr rett og slett ”bloggen hennar Åse Toril”, eller ”Åse Torils blogg”, for dei som likar det slik. Na er dermed ei dialektkortform for ”henna” (hennes).

De som har vore ekstra observante når de har lese dei tre første linjene, legg kanskje merke til at eg har skrive på nynorsk. Nynorsk er hovudmålet mitt, og eg skreiv det i alle dei tolv åra eg gjekk på skulen. Eg synest det er mest naturleg å skrive slik eg snakkar, og da ligg nynorsk nærast. Derfor brukar eg nynorsk både når eg skriv notatar frå førelesingar, til formelle og uformelle brev, til handlelister og når eg skriv i Næravisa, Driva, eller andre aviser der eg kan bruke nynorsk. Eg er ingen nynorskfanatikar, og har ingen intensjon om at flest muleg bokmålsbrukarar skal gå over til å skrive nynorsk. Derfor har eg heller ikkje meld meg inn i verken Målungdommen eller Noregs Mållag. Likevel synest eg det er synd at ikkje fleire som talar breie og rare dialekter som eg ikkje ser at det ofte er lettare å formulere seg på eit skriftspråk som ligg tettare opp mot talemålet deira. Argumentet om at nynorsk er ”vanskeleg” trur eg rett og slett ligg i at dei ikkje har lese nok nynorsk. Ein ting er å pugge nynorske verbformer i eit nitrist A4-klasserom. Ein annan ting er å sjå nynorsken bli bruka i litteratur og aviser. Det siste vil eg bidra til så langt det let seg gjere.

De som les dette spør dykk kanskje om kvifor eg skriv alle innlegga på bloggen min på bokmål. Eg har ikkje noko eintydig svar på det. Kanskje kjem det seg av at eg lenge var konsekvent tospråkleg. Mor mi kjem frå Drøbak, og eg snakka austlending med henne og alle andre austlendingar (sjølv om dei hadde budd i Todalen i 20 år) fram til eg vart tenåring. Likeeins leika eg på ”bokmål”, og når eg skulle tenkje over ting, tenkte eg gjerne på austlending. Det gjer eg delvis enda, og derfor har eg i alle år til dømes skrive dagboka mi og små tankeskribleri på bokmål. Ein blogg blir på mange måtar ei forlenging av dagbokforma, og derfor skriv eg oftast på bokmål i bloggen.

No er eg altså komen heim på ferie. Blir her i tre dagar før eg dreg vidare til Kypros der Silje, Astrid og eg har kjøpt restplassbillettar. Etter to interrailar og fleire bussturar gjennom Balitkum, Russland og Kviterussland, er eg ikkje akkurat storfan av pakketurar til Syden. Likevel ser eg poenget med sol og varme når dette er den einaste felles ferieveka vår, og det i skrivande augeblink er fire varmegrader og det haglar utanfor vindauget her eg sit.

I juli er eg tilbake i Todalen, og da blir det døgnet rundt-jobbing med avisfrilansing og arbeid som heimehjelp. Og når ein er heime, er det moro at alle skjønar dei rare dialektorda mine. Eg er stolt av dialekta mi, og prøvar å halde på henne så godt eg kan. Likevel er det til å stikke under ein gyngestol at eg ufrivillig knotar litt og held meg unna dei ”verste” dialektorda når eg ikkje bur heime. Det er litt slitsomt å måtte forklare annakvart ord for folk som ikkje er heilt invidde i nordmørsdialekta sine kuriositetar.

I farta har eg skrive ned ei lita liste med slike ord. Denne lista er på ingen måte fullstendig. Mange ord manglar sikkert, og eg har unngått kuriositetar som ”åfyllfat” og ”boinning”, som er dialektord, men som ikkje er ord eg brukar til vanleg. Orda som følgjer, kan eg derimot med handa på venstre hjertekammer kan seie høyrer med i daglegspråket mitt.

Hald tunga rett i munnen og gjer dykk klar for ei lita innføring i todalsdialekta mi! :)

aillvæg - alltid
ainnsles – annleis (annerledes)
attafær – bakanfor
bakels – vaflar
brok/brokja/brøkern – bukse/buksa/buksene
bok/bokja/bøkern – bok/boka/bøkene
breinnhuttu – brennesle
dråk/dråkja/drekern – jente/jenta/jentene
fatta ti – det ”fattati” = ”det begynner å ta fyr/brenne”
farrang - omgangssjuke
glas – vindauge
goillbåst - løvetann
græt – grøt (smærgræt – smørgrøt)
gæille - veldig
gångsperrr – når ein er stiv og støl etter å ha trena, har ein gångspærr
kak – brød
kakskiv – brødskive
kopptu’ - oppvaskklut
kjøle – veldig (e bruka ta her orde kjøle mykkju)
klopp – lita trapp eller bru, helst utandørs
klæn – sjuk/dårleg (som i ”e e klæn og he feber”, eller ”osten smaka klænt”).
lainnvinnj - sønnavind
lappe – frosk
lappspy - froskeegg
lortåt – skitten
lortåtkle - skittentøy
lyt – må (som e ”e lyt farra hæm” – eg må gå heim)
nattsjengel – flaggermus
poinn – under
prek/tailla - snakke
skjidår’ – skiløype
småbrød – småkaker
sækstå, sykkjå, akjå, nikkjå – seksten, sytten, atten, nitten
tykkje - synest, meine

For meir om dialekt, sjå også denne artikkelen i Dagbladet.

Ha æn rættele trivelinj dag – ikkje farra nålles’n! :)

Tanker i skoddeheimen

2005-05-29T23:26:00.000+02:00

Når tåka utenfor vinduet henger som et lokk over Volda.
Og eksamenståka innenfor vinduet henger som et lokk over Åse.
Da sjekker jeg værvarselet og studweb.
Det er jo snart over. Både været og eksamen.
Tenker på klisjeen om at bak skyene er himmelen alltid blå.
Halvannet helvetesdøgn er da ikke så lenge i et langt liv.

Lesepausetidsfordriv

2005-05-27T11:40:00.000+02:00

Etter å ha sett disse spørsmålene på bloggene til Heidi og Jane i klassen min, bekrefter jeg gladelig myten om at journalistspirer/bloggere er høye på seg selv. Har tatt en lang lesepause for å svare på noen totalt uinteressante spørsmål som er adskillig morsommere å svare på for meg, enn å lese for dere.

1.Ta den boken som ligger nærmest deg, slå opp på side 18 og finn den fjerde linjen. Hva står det?
Skulle ønske jeg hadde noe mer fancy og høykulturelt å vise til, men akkurat nå er det pensum som gjelder: ”…naturvitenskap til del, og han føyer til..”, siste linje i et avsnitt av Sigurd Allerns bok ”Når kildene byr opp til dans”.

2: Strekk ut venstrearmen så langt du kan. Hva berører du først?
To oransje telysestaker med utbrente lys og sotkant.

3: Hva var det siste du så på TV?
Dagsrevyen kl 19.00 i går kveld

4: Uten å kikke, hvor mye tror du klokka er?
11.28

5: Nå kan du se. Hvor mye ER klokka?
11.28. Ok da, jeg kikket.

6: Bortsett fra PC-en din, hva kan du høre akkurat nå?
Stay Tuned med Anja Garbarek, samt den evinnelige pipinga fra kjøleskapet mitt, og den koselige brumminga fra fryseskapet.

7: Når gikk du sist ut av huset? Hva gjorde du?
I går kveld klokka 20.00. Skulle på kollokvie/kaffeslaberas hos Eva og Guro.

8: Hva så du på før du kom til denne websiden?
Dette høres wannabe-intellektuelt ut, men jeg var innom Le Monde og oppdaterte meg på franske nyheter.

9: Hva har du på deg?
Et skotskrutete skjørt som moren min kjøpte på en eller annen dyr butikk for 30-40 år siden, svart genser og svart strømpebukse.

10: Drømte du i natt?
Husker ikke noe fra natta, men i går ettermiddag (ettermiddagssøvn er en fin vane). Drømte om at jeg gikk ut av lesesalen og traff ei jente som gikk i klassen min på ungdomsskolen (og ikke har sett mer enn et par ganger senere). Hun var ikke akkurat noe skolelys da hun gikk i klassen min, men nå satt hun altså krumbøyd over bøkene i biblioteket på Høgskulen i Volda. – Ka gjer du her?, spurte jeg. Og hun svarte ”e læs e pensum. 4000 side i minutte”, før hun dreide samtalen over på hva jeg holdt på med. Dermed kunne jeg opplyse om at ”e ha slutta å læssa” fordi jeg ”ikkje lika å stat på eksamen”. Jau..rollebytte. Og et snev av sannhet, for da klokka var 1330 i går gikk jeg sant nok ut fra lesesalen fordi jeg var drittlei etter t10-timersdagen min i forigårs, og heller ville drikke trakterkaffe hjemme enn pulverkaffe på lesesalen.

11: Når lo du sist?
For tre timer siden da jeg så meg selv i speilet og oppdaget den latterlige hønsereirsveisen jeg hadde pådratt meg i løpet av natta.

12: Hva henger på veggen(e) i det rommet du befinner deg i?
Ojoj, tunga rett i munnen, less is more er et ukjent begrep for meg… Over pulten henger seks postit-lapper og noen andre hvite lapper med henholdsvis ting jeg må huske, og noen små dikt. På veggen til høyre for meg, henger en magnettavle med med diverse utrivelige regninger og trivelige foto. Bortenfor magnettavla: liten kalender med svarthvitt-foto av franske fotografer, og en overfylt Ikea-bladholder i stål (samme stil som magnettavla). Over senga henger et maleri Ingvild har malte til meg som julegave i fjor, og over sofaen henger to innrammede reproduksjoner av Picasso og Monet, kjøpt (og sett) i Eremitasjen i St.Petersburg. Videre har jeg fått plass til en lysestake på veggen, og på døra inn til kjøkkenet henger et batikktrykk jeg har laget selv. Bak denne døra er kleskapet, og der henger tre bilder av Robert Doisneau,- blant annet det berømte ”Kysset”, som er det mest romantiske bildet jeg vet om.

13: Sett noe snålt i det siste?
Jeg så jo meg selv i speilet i stad, se spørsmål 11.

14: Hvilken film så du sist?
Tilsammans på 14’ pc-skjerm.

15: Hva ville du kjøpt først dersom du ble mangemillionær over natten?
Flybillett til Paris.

16: Fortell meg noe om deg selv som jeg ikke vet.
Jeg fikk Ng i heimkunnskap til jul i 7.klasse. Jeg skulle bli karrierekvinne og der passet husmorrollen dårlig inn. Men tidene forandrer seg, og nå er målet å bli karrierekvinnehusmor.

17: Hvis du kunne endre én ting i verden, uavhengig av politikk eller skyld, hva ville det vært?
Fryktelig politisk korrekt: MEN en jevnere fordeling av ressurser mellom land, verdensdeler og folk ville automatisk ha ført til at vi hadde blitt kvitt en del andre problemer også.

19: Liker du å danse?
Oh yes, man. Og helst med en mann.

20: Driver George Bush virkelig på med Dick Cheney?
Det aner jeg ikke, men hadde jeg vært Bush og skulle ”drive på” med politisk uspiselige personer i amerikansk politikk, hadde jeg heller valgt Condoleezza Rice, stålkvinnen som får Jern-Erna til å blekne.

21: Hvis ditt første barn blir ei jente, hva skal hun hete?
Aner ikke. Med stor I.

22: Kunne du tenke deg å bo i utlandet?
Har jo allerede bodd sju måneder i Paris. Men drar gjerne til et land i Afrika, der jeg skal bli en todalsk krysning av Tomm Kristiansen og Karen Blixen.

Savn

2005-05-26T16:36:00.000+02:00

I den ensomme
stillheten
Er savnet
øredøvende
Og hendene mine griper
luft.
Pusten finner
ikke rytme

Gi meg samstemt stillhet.
Et varsomt stryk over panna.
Ta hånden min
Pust i takt
med meg

Da spiller vi "Vil duuu stå på eksamen!"

2005-05-23T16:53:00.000+02:00

Klokka var ni. Det var mange publikummere i salen, de heiet ikke på meg, de heiet på seg selv. Fra pulten min innerst ved veggen kunne jeg tydelig se det glatte grå til damen håret reise seg og bli til Fritjof Wilborns viltre krøller. – Og da, kjære venner, spiller vi ”Vil duuuu stå på eksamen!” Oppgavene kom på bordet, joda ved første øyekast virket de greie, men det tok ikke lange tida før jeg lurte på hvilket hjelpemiddel jeg skulle bruke først. Skulle jeg spørre publikum om hjelp? For risky, de vet antakeligvis like lite som meg. Ta bort to av fire svaralternativer? Nei, jeg hadde vært like blank med to alternativer også. Jeg ville ha ringt en venn, eller kanskje ikke en venn, men noen som hadde hatt peiling og alle medievitenskaplige oppslagsverk foran seg. Men mobilen lå i veska og veska lå innved veggen og tingene ved veggen er en forbudt sone for eksaminantene.

Så…skulle jeg trekke meg nå? Jeg hadde vel kravlet meg opp på en D, men ved å satse kunne jeg vinne en A! – Nå…hva gjør du? Er ikke dette ulidelig spennende, dere! Da tar vi reklamepause mens Åse Toril går på do og tenker.

– Ja, da er vi tilbake her fra studio, og da Åse, er vi spent på hva du har valgt. – E satsa, e. De får brest hæll bærra. E tek æn sjanse å skriv litt te, sjøl om e ikkje e sekker på om de e rætt.

– Ja, nå er det slik at klokka tikker ubønnhørlig mot slutten her. Du får dessverre ikke vite svaret nå.Vi er tilbake om tre ukers tid når sensuren er falt, inntil da får du vente i spenning…

Russa på livet

2005-05-14T01:52:00.000+02:00

Nå som det er mai og skjønne milde og gjøk og sisik trost og stær, er det også russtid. Innehaverne av Porse Tursitshotell gned seg sikkert i sine sunnmørsgründer-hender da 300 russ hadde fyllelag der klokka halv to ei natt. I ei seng i penthouseleligheten i nabohuset trykket derimot en student hendene mot ørene og følte seg fryktelig gammel. For mens mai er høysesong for bryllup, konfirmasjoner og russerangel for noen (les: turisthotellet), betyr mai høysesong for eksamener for andre (les: meg).

Må de skråle så fælt? tenkte jeg mens jeg lå under dyna og så billyktene fra 17 russebiler lage ufrivillig diskotekstemning på rommet mitt. Rart hvordan lydnivået stiger når Kong Alkohol inntar kroppen, funderte jeg videre, og glemte hvordan jeg selv hadde skreket halsen hes på deLillos-konserten en uke tidligere. Korthidshukommelsessvikt må være ungdommens alzheimers. For det er ikke mer enn fire år siden jeg selv var en pliktoppfyllende tredjeklassing som forvandlet meg til en hvitvinsdrikkende rødruss i mai.

Det var i grunnen ikke så verst å være russ. Trass i at jeg i følge russeavisa hadde ”desperat på leting” som sivilstatus, var jeg visst også ”kjent for å være den store organisatoren” og med ”mange jern i ilden som elevrådsleder, leder av Todalen 4H, russeavisredaktør og representant i ungdomsrådet”, var jeg ”en snill, men ytterst stresset person”. – Derav russenavnet ”Stress(less)”. Det ble ikke særlig mye tid til skolearbeid når tre måneder gikk med til russerevy.
Derfor sitter replikkene fra russerevyen (”tufse trele te vêr ut!”) bedre enn nyere norsk historie. Men jeg har da klart meg likevel. Og jeg har ingen synlige skader på at jeg badet før første mai, drakk 1,5 liter brus og spiste smågodt for 40 korner på en skoletime, sprang naken over Øyebrua eller sang ”I Will Always Love You” utenfor rektors kontor, - bare mange morsomme minner.

Så til russen: Fest i fred til eksamen tar dere, - da er dere godt forberedt til studietida i åra framover.

Vis meg ditt kjøleskap, og jeg skal si deg hvem du er

2005-05-05T17:11:00.000+02:00

Kjøleskapet mitt hater meg. Det begynte så bra i august, jeg hadde 16 000 kroner på konto og fylte kjøleskapet til randen. Jeg kjøpte også en kamerat til det, et fryseskap som står i stua. Men idyllen varte ikke lenge. Kjøleskapet mitt uler og piper, og det er blitt stadig verre, så nå må jeg sove med døra lukket til kjøkkenet hver natt. Fryseren på sin side gir bare fra seg noe brummende mumling her inne på rommet hvor jeg sover, men det kan jeg leve med. Jeg tror bare det savner å prate med kjøleskapet. I alle fall, i dag var ulinga fra kjøleskapet verre enn noensinne.

”Nå må du og jeg ta oss en alvorsprat, skrek det”, etter at jeg har forsaket det over lenger tid. Jeg har brukt maks fem minutter hver morgen til å åpne det, rekke hånda målbevisst mot osten og skinka, og så klaske igjen døra så det skingrer i ketsjupflasker og melkekartonger. Kjøleskapet var slett ikke fornøyd med vedlikehold og oppfylling, viste det seg. Jeg tok hintet og vasket ut syltetøysflekkene som har etset seg ned i hyllene, men kunne nok ikke love noen snarlig oppfylling siden kontobeholdningen min er mer slunkent enn innholdet i kjøleskapet.

Siden jeg ikke har råd til å fylle kjøleskapet før neste studielån, må jeg bruke hva jeg har. Derfor kom kjøleskapet med følgende forslag til meny de neste ti dagene:

- Leverposteipaté med sursøt chilisaus
- Paprika servert på en seng av skummet melk
- Broccoli i iste-saft
- Fire dager omelett med honningsaus (her kan jeg bruke soyasaus for å sette en ekstra spiss på honningsausen).
- Margarinstuing med grønne oliven
- Mølsgomme med ketsjup og senep

Og i fryseskuffen har jeg mange isbiter jeg kan bruke som frokost…

Etter den søte kløe...II

2005-05-02T23:25:00.000+02:00

Etter den søte kløe, kommer….kontoutskriften!

Etter å ha levd etter filosofien ”det finnes alltid penger på konto” siden jeg var 16, har jeg nå fått meg et spark i ansiktet. Filosofien funket den, så lenge jeg hadde deltidsjobb hver eneste helg og ferie ved siden av skolen hjemme. Eller tre kvelder i uka mens jeg studerte i Trondheim. Som Veke-offer og arbeidsløs i Volda, funker det ikke. Før jeg skulle til å betale telefonregning og andre regninger, syntes nettbanken det var fryktelig stas å minne meg på at jeg er den heldige eier av 48,17 kroner på konto. 15 dager før studielånet kommer og redder meg igjen….

Etter den søte kløe, kommer...

2005-05-02T18:13:00.000+02:00

- Regnet
- Innekosen
- Eksamenslesing

For nå er det slutt på Veka, vindrikking, våkenetter, - og vårværet.
Fram til den neste store begivenheten, er det bare å bite to og to tenner sanmmen, og begynne eskamenslesingen. Jeg tyvstartet litt i går, og fant ut at det slett ikke var så verst å sitte med telys, regn som siler nedover vinduet og et 200-siders dokument om ytringsfrihet. Derfor fortsatte jeg i dag, og skal jeg følge leseplanen jeg har snekret sammen, må jeg sitte litt hver dag. Slik går det når man har prioritert praksis i avis og andre sosiale aktiviteter, som er en minst like stor del av det å være student. Akkurat nå synes jeg likevel det er synd at jeg på ikke et litt tidligere tidspunkt innså at - det å være student faktisk innebærer å studere, også…

Ja, så har det blitt vår. - I år også

2005-04-28T23:54:00.000+02:00

Vår er så mangt. Det første hvite teppet av hvitveis ved en sildrende bekk med snøsmeltevann. Blek hud i brennende sol. Studenter drevet mellom eksamenspanikk og våryrhet. Å våkne til at DeLillos spiller ”vår” og kjenne sola i varme striper over ansiktet. Barn som hopper paradis. Utepils. Sengetøy som lukter frisk luft. Irrgrønne trær og snødekte fjelltopper. Og lam som så vidt greier stå på føttene og stotre fram et bæ.

”Og våren, den er en klisjé, den er en klisjé. – Men hva gjør vel det?”

Paus(e)musikk

2005-04-25T01:20:00.000+02:00

I festlig festivalmas med masse alkohol og konserter, er det godt å ha Ole Paus. Og kirken.

I kveld vil jeg slå et slag for visekunsten. Og kirken som konsertlokale. Ole Paus er en ordkunstner. Og når man er i et lokale nedstrippa for stæsj og bråk og andre ting som kan overdøve musikken, kommer tekstene til Paus virkelig til sin rett. Det fortjener dem.

Paus hadde fortjent flere tilhørere også. I likhet med meg selv, våknet sikkert mange voldastudenter som fyllesyke vrak. Når man har brukt gårkvelden til alt annet enn religiøse aktiviteter som samsvarer med kristelig moral, frister det kanskje ikke særlig å gå i kirken. Men det er akkurat da det er mest givende å være der. (Selv om jeg ikke er kristen, og meldte meg ut av statskirken straks jeg fylte 18).

I løpet av en time klarte Ole Paus bevege omtrent hele spekteret mitt av følelser. Akkurat slik skal en god konsertopplevelse være. Jeg ble engasjert da han sang tekster med politisk snert (hvor blir det av nåtidens popartister og politiske sanger--jeg savner en ny Janis Joplin og Bob Dylan!). Jeg lo godt og befriende under historiene hans, både under og etter sangene. Når han synger sin egen "innerst i sjelen" lar jeg meg bevege mye mer enn den såpeglatte versjonen til Sissel Kyrkjebø. Og da han avsluttet hele konserten med "O bli hos meg" (som jeg har et spesielt forhold til) på kassegitar, kunne jeg ikke for at tårene trillet.

Sett fra andre rad ble konserten på alle måter en nær opplevelse. For å si det med store ord, hadde jeg en time der jeg kom tettere inn på livet enn det tusen Bigbang-konserter kan gi meg

Baksmellen

2005-04-24T18:39:00.000+02:00

BigBang og øl --smeller til

Et hus som faktisk er verdt flere års studier. På en plass der det er lettere å komme seg med fly til Kualalumpur enn med bil til Trondheim. For det nye studenthuset "Rokken" er definitivt en grunn til å slutte å klage på at Volda er et for lite sted, og at transporttilbudet til Rust i Ørsta er dårlig når man har lyst på konsert. Nå kan jeg rusle ned til Rokken på fem minutter. Eller som i går enda kortere, siden jeg var hos Léa på vorspiel. I går kveld var stemningen minst like god som på Rockefeller eller Samfundet på sitt beste. For min del ble BigBang-konserten her mye bedre enn den jeg opplevde i Trondheim for to år siden. Jeg brøytet meg veg sammen med Syvde-Ingvild og vips stod vi helt framme med scenekanten og digget tekster og sang og lot oss fascinere av hvor bra denne gruppa er live.

Siden jeg var en av dem som heller ville drikke opp ølen min enn å kaste den opp på scenen, har jeg i dag en fin liten baksmell. Men det er verdt det. Det er så utrolig verdt det, og jeg kan ikke vente til alle de andre kveldene jeg skal storkose meg i disse lokalene!

Å gi hjemmesitterne et ansikt

2005-04-22T01:40:00.001+02:00

Jeg gir herved kjipingene et ansikt. Jeg sitter hjemme under åpning av nytt studenthus og begynnelsen på Veka som feirer 20 års-jubilieum.

Til gjengjeld har jeg billetter til Bigbang, Ole Paus, Magnet, revyen og deLillos. Såh; nå har jeg råd til å drikke mye mer øl enn alle andre fordi jeg sparte inn på åpningsbilletten!